II. Råstoffkilden

Hval og fisk lever utelukkende i vann, men mens fiskenes forfedre alltid har levet i sjøen, stammer hvalene fra pattedyr som levet på land. Gjennom en lang utvikling er de tilpasset livet i sjøen, og med denne utviklingen har der fulgt så mange endringer i bygning og levevis at hvalene, slik som vi kjenner dem i dag, ikke ligner meget på forfedrene som var rovdyr på land.

Kroppen er strømlinjeformet og huden hårløs og glatt, slik at dyrene glir lett gjennom vannet. Forlemmene (sveivene) er velutviklet, og forlemmenes skjelett er i hovedtrekkene i full overensstemmelse med det vi finner hos landpattedyrene. Rent utvendig sett minner sveivene om fiskenes brystfinner, og de har omtrent samme funksjonelle betydning som disse. De er fremfor alt styre- og likevektsorganer, men de tjener også som bremseorgan. Denne utforming av forlemmene kan vi se som en tilpasning til livet i vann. Hvalene har ingen synlige baklemmer. Hvis vi dissekerer en hval omtrent på det sted hvor en skulle vente å finne baklemmene, vil vi imidlertid i musklene oppdage et par ben som er levninger av hvalenes bekken og baklemmer. Halefinnen er velutviklet, og den er vannrett, hvilket er viktig for dyr som særlig beveger seg oppover og nedover i sjøen. Hvalene må jo opp til overflaten for å puste.

Hvalenes sanser er nøye tilpasset livet i vann, og både anatomiske undersøkelser og iakttakelser viser at de sanser som hvalene har særlig bruk for i sitt miljø ér godt utviklet, mens på den annen side sanser som har mindre betydning er dårlig utviklet eller endog helt forsvunnet. Lukt og smak hører til den sistnevnte kategori, hos tannhvalene finnes overhodet ikke noen luktenerve. Derimot ser og hører hvalene usedvanlig godt.

Omriss av skjelettet av venstre sveiv fra (ovenfra og ned) a) nordkaper, b) blåhval, c) grindhval og d) gangesdelfin (etter Howell).

Øynene er meget små i forhold til dyrenes størrelse. Rent anatomisk minner de meget om fiskeøyne, først og fremst fordi linsen er nesten kule- formet, og denne bygning viser at hvalene ser godt på korte avstander i vann. At de iallfall i noen grad også kan se gjennom luften, viser forsøk som er gjort ved Marine Studios, Florida, hvor små tannhvalarter holdes fanget i store bassenger. Det ble konstatert at dyrene gjennom luften kunne se ting som var i bevegelse på minst 50 fots avstand. Også på annet vis er øynenes bygning hos hvalene tilpasset livet i sjøen. Hinnene som omgir øyet er ualminnelig tykke, øyemusklene er faste og lite elastiske, og øynene er i stand, til å tåle vanntrykket når hvalene oppholder seg på store dyp.

En har lenge vært oppmerksom på at hvalene hører svært godt, men inntil nylig har det vært vanskelig å finne en rimelig forklaring på hvordan lydbølgene blir overført til det indre øre. Dette skyldes blant annet visse forhold ved øregangen. Hos tannhvalen er den uhyre trang, hos bardehvalen noe videre, men til gjengjeld fullstendig tilproppet i den indre del av en voksliknende plugg.

På grunn av disse forhold trodde en lenge at lydbølgene ble overført til det indre øre via kraniet. Nå har imidlertid engelske forskere kunnet vise eksperimentelt at ørepluggen er en meget god leder for lyd. Liknende undersøkelser av øregangens vegger og andre deler av øret viser klart at øregangen hos hvalene i høy grad er funksjonell, og at lydbølgene blir overført via den til det indre øre.

I den siste tid er det, ved Marine Studios i Florida gjort interessante forsøk i tilknytning til tannhvalenes hørsel. En har kunnet påvise at når de søker etter mat, frembringer de lyder, og dé er istand til å oppfange ekkoet for eksempel fra fisk. På denne måten blir de orientert om hvilken retning byttet er å finne. I sammenheng med dette kan nevnes at en hollandsk forsker nylig har påvist at visse anatomiske forhold ved hvalenes indre øre er meget lik dem vi finner hos flaggermusen. Flaggermusen orienterer, seg som kjent ved en slags radarmekanisme; den sender ut en ultralyd som gir ekko fra faste gjenstander som flaggermusen unngår fordi den oppfanger ekkoet gjennom øret.

Hvalene ånder med lunger, som ikke er annerledes bygget enn lungene hos andre pattedyr, men luftveiene er modifisert til livet i vann. Hos landpattedyrene er det helt åpen forbindelse mellom neseåpning og munnhule, men hos hvalene er strupehodet formet slik at det stikker opp i den indre neseåpning og danner en direkte forbindelse mellom nesegangen og luftrøret. Den ytre neseåpning, eller blåsehullet som det kalles, kan lukkes, og hvalene får derfor ikke vann i lungene når de dykker, selv om munnhulen blir fylt med vann.

Den største dybde som vi sikkert vet at en hval (spermasetthval) kan gå ned til, er nærmere 1000 meter, og dette svarer til et trykk pa omtrent 100 atmosfærer eller 100 kg pr. cm2. For å forstå hvordan de klarer dette, ma vi først minne om hva dykkersyken er for noe. Sammen med surstoffet tar blodet også opp litt kvelstoffgass fra luften i lungene, og den mengden som kan opptas og kan holde seg oppløst i blodet, er avhengig av trykket. Når en dykker er nede i 10 eller 20 meters dyp, puster han i luft av 2, henholdsvis 3 atmosfærers trykk og blodet tar da opp 2 eller 3 ganger så mye kvelstoffgass som vanlig. Hvis han så går fort opp til overflaten, vil kvelstoffgassen bruse ut av blodet i små gassblærer akkurat som kullsyren ut av en brusflaske som blir åpnet. De små gassblærene kan sette seg fast i kapillærene rundt omkring i kroppen og skape alvorlige forstyrrelser i kretsløpet. Dette er dykkersyke. Når hvalene dykker, gir brystkassen etter for trykket i vannet, og lufttrykket i lungene øker tilsvarende. En skulle derfor tro det var eri fordel å ha lite luft i lungene når en dykker, og vi kjenner til at selene ganske riktig puster ut før de går ned, mens hvalene, så vidt vi vet, går ned med luft i lungene. Når de kommer opp igjen, er iallfall det første en ser at de puster ut. Men hvalenes luftrør er stort i forhold til lungene, som er elastiske så de frykkes lett sammen, og etter hvert som de trykkes sammen, drives luften over i de stive luftveiene. Hos en finnhval er størrelsesforholdene mellom luftveiene og lungene slik at all luften vil være presset ut av lungene og over 1 luftveiene i omtrent 100 meters dyp, og fra luftveiene tar blodet ikke opp noe gass. Det skulle etter dette være forholdsvis små dyp, mindre enn ca.100 m, som skulle være farlige for hvalene. Men det er et moment til som er av betydning. Etter hvert som lungene trykkes sammen, blir lungeveggen tykkere og gassutvekslingen mellom blod og lungeluften går langsommere og vanskeligere for seg, og faren for dykkersyke blir mindre.

Enkelte hvalarter kan oppholde seg 1⁄2 time eller mer under vann. Dette henger sammen med at blodet og musklene er meget rike på fargestoffet hemoglobin, som binder surstoff i store mengder og danner lager for det surstoff som trenges under dykkingen. Visse anatomiske trekk ved blodkar- systemet tyder på at særlig hjernen og nervesystemet blir godt forsynt med surstoff under dykkingen, mens musklene tærer på de surstoffmengder de alt har i muskelhemoglobinet, og ellers danner en surstoffgjeld som blir avbetalt når dyret igjen kommer til overflaten.

Den tilpasning til livet i sjøen som hittil er nevnt, gjelder for hvalene i sin alminnelighet, men innenfor de forskjellige grupper av hval finner vi også andre tilpasningsforhold, bl. a. slike som gjenspeiler spesialisering i å utnytte forskjellige næringsdyr i sjøen. Noen har barder og andre har tenner,og etter dette forhold deler vi hvalene i to store hovedgrupper, bardehval og tannhval.

Av bardehvalene kjenner vi bare 10 sikre arter, mens der er omkring 65 arter av tannhval. Blandt bardehvalene finner vi de store artene, og blåhvalen som er den største av dem, kan bli opptil 30 m lang. Tannhvalene er forholdsvis små, bare spermasetthvalens hanner kan bli så store som opptil 20 m. En annen forskjell på disse to hovedgruppene er at bardehvalenes hunner alltid blir større enn hannene, mens hannene er størst hos tannhvalene. En finner også mange rent anatomiske forskjeller, f. eks. at bardehvalene har to nesebor, symmetrisk kranium og en underkjeve som raker foran over- kjeven, mens tannhvalene har ett nesebor, usymmetrisk kranium og over- kjeven like lang eller lengre enn underkjeven.

Innenfor bardehvalgruppen har vi 3 familier – retthvalene, gråhvalen (i art) og finnhvalene. Retthvalenes mest kjente representanter er grønlandshvalen og nordkaperen. De mangler både bukfurer og ryggfinne i motsetning til finnhvalene (blåhval, finnhval, seihval, brydehval, vågehval og knølhval) som nettopp er karakterisert ved at de har bukfurer og ryggfinne. Gråhvalen står systematisk i en mellomstilling; den mangler ryggfinne, men har fra 2 til 4 korte furer under strupen.

 

De økonomisk viktige antarktiske hvalarter, gjengitt i samme målestokk, ovenfra og ned. a) blåhval, b) finnhval, c) seihval, d) knølhval, e) Sydishavets retthval og f) spermasetthval (etter Peters).

Skjema over hvalenes innbyrdes slektskap. (For tannhvalenes vedkommende er bare de mest kjente slekter og arter tatt med.) (Etter Johnsen 1959.)

Innenfor tannhvalgruppen skiller vi mellom de arter som ligner spermasetthvalene og de som ligner delfinene. De førstnevnte, hvis mest kjente representanter er spermasetthvalen og bottlenosen, er karakterisert bl. a. ved at tannsettet er svært redusert, mens den sistnevnte gruppe har mange tenner i begge kjever. Til delfinene hører bl. a. hvitfisk, spekkhogger og grindhval. Ferskvannsdelfinene, som finnes i tropiske elver (f. eks. Ganges, Amazon- floden), er lett kjennelige på den lange snuten som minner litt om en snabel. De danner en egen familie av tannhvalene.

Hvalene finnes i alle hav; noen vandrer over store havområder, mens andre er mer stasjonære. Grønlandshvalen, hvitfisken og narrhvalen forekommer f., eks. bare i arktiske farvann, gråhvalen bare i det nordlige Stille- hav, mens derimot blåhvalen, finnhvalen, knølhvalen og spekkhoggeren nærmest er kosmopolitter! Det betyr ikke at de enkelte dyr foretar vandringer til så å si alle havområder hvor arten finnes. Tvert imot, alt tyder på at vi har med stammer av hval å gjøre som vandrer innenfor relativt avgrensede områder.

Vandringene kjenner vi særlig for de arter som har vært gjenstand for fangst, og erfaringen viser at dyrenes opptreden i de forskjellige farvann følger årstidene. Bardehvalene f. eks. vandrer i vårmånedene mot høyere breddegrader i nord eller sør, fordi planktonoppblomstringen da er størst i disse områder. Med planktonoppblomstringen følger gode åteforhold, og det er nettopp for matens skyld bardehvalene foretar denne vandringen. Vi kaller den derfor en næringsvandring. I løpet av høstmånedene trekker dyrene igjen mot lavere breddegrader, og om vinteren blir ungene født og dyrene parer seg. Denne vandringen kaller vi en forplantningsvandring. På disse lave breddegrader er sjøen varm, og når ungene blir født her, unngår de det store varmetapet som de ville bli utsatt for om de skulle komme til verden i ishavene i nord eller sør.

Spermasetthvalen står i en særstilling både med hensyn til utbredelse og vandringer. Den er polygam, det vil si at en hann har et harem av hunner.
I haremet er det for øvrig også små, umodne dyr av begge kjønn. Slike haremer forekommer bare i tropiske og subtropiske farvann. Mange voksne hanner derimot vandrer nordover eller sydover helt inn i ishavene.

Endel av det vi vet om vandringene skyldes merking av hval, og det er hovedsakelig i Sydishavet at hvalmerking er blitt foretatt. Fra 1932 til 1966 er omkring 5500 blåhval, finnhval og knølhval blitt merket i dette viktige fangstområde, og vel 3oo av dem er fanget senere. Merkingen har særlig gitt gode resultater med hensyn til knølhvalens forekomst og vandringer på den sydlige halvkule. Meget tyder på at vi i Sydishavet i alt har 5 knølhval- stammer som ikke blander seg med hverandre, men vandringene innenfor disse stammer er ennå bare delvis kjent. Det synes å være sikkert at dyrene vandrer regelmessig fram og tilbake mellom forplantningsområder i varme farvann og åteområder i Sydishavet, og vandringsveiene de følger går omtrent i retningen nord-syd. På den annen side vandrer de lite i retningen øst-vest. Den stammen vi kjenner best er også den tallrikeste. Denne stammen finnes om vinteren utenfor kysten av vest- og nordvest Australia, om sommeren på noenlunde tilsvarende lengdegrader i Sydishavet.

Når det gjelder blå- og finnhval, har merkeresultatene også gitt oss enkelte opplysninger om stammene av hval, og at vandringer til varmere farvann finner sted i forplantningstiden, gir merkingen en pekepinn om. En finnhval merket i Sydishavet i februar 1935 ble fanget utenfor Saldanba Bay i Syd-Afrika den 1. juli 1937, og en finnhval som ble merket den 11. okt. 1937 i Syd-Atlanteren utenfor kysten av Brasil, ble fanget igjen den 7. jan. 1949 ved Syd-Georgia. Alle andre merkede blå- og finnhval er fanget i Sydishavet.

Vi har flest gjenfangster av finnhval, og disse gir interessante opplysninger om finnhvalenes spredning. Til og med 1962 var vel 200 merkede finnhval fanget igjen. Det viser seg at 66% av dem som ble fanget igjen innen år etter merkingen, ble tatt på så åj si samme sted som de var merket. De finnhval som ble fanget mer enn 2 år etter at merkingen fant sted, har vandret noe mer, idet 40% ble tatt på merkestedet. På den annen side synes eldre finnhval å være mer stasjonære enn yngre, hvilket formodentlig betyr at dyrene etter hvert etablerer seg i et bestemt åtefarvann.

 

Over: Sydishavets krill, Euphausia superba, omtrentlig naturlig størrelse. (Foto: Uwe Kils)
Til høyre: Rødåte, Calanus finmarchius. (Foto: Hopcroft/UAF/CoML)

Barder og tenner står, hver på sitt vis, i ernæringens tjeneste, og det er lett å forstå at det må være en vesentlig forskjell på den maten bardehval og tannhval lever av.
På hver side i overkjeven hos bardehvalene finner vi 300–400 tynne hornplater, som sitter tett etter hinannen. Hver plate er formet som en lang trekant, og kortsiden er festet til overkjeven. En av langsidene vender ut mot sjøén, den andre langsiden inn mot munnhulen, og denne sidekanten er trevlet opp i tynne, frie hår. Hårene er filtret mer eller mindre sammen med hårene fira naboplatene. Når vi kikker inn i munnen på en bardehval, ser det derfor ut som den har en ragget matte på hver side i overkjeven, og dette er silapparatet som er så finmasket at det kan sile smådyr fira sjøvannet.

Bardehvalene lever hovedsakelig av små planktoniske krepsdyr, rødåte og krill, til dels av små stimfisk som lodde og sild.

Blåhval og seihval spiser utelukkende krepsdyr, blåhvalen krill og seihvalen i stor utstrekning bare rauåte. Det kan kanskje synes merkelig at det er mulig for seihvalen å fange så vidt små krepsdyr som rauåte, som ikke er mer enn et par millimeter lange, men hvis en studerer seihvalens silapparat nøyere, finner en forklaringen på dette. Den har både et større antall barder og dermed også mer tettsittende barder enn de øvrige bardehval, og dessuten er bardehårene meget tynnere og mykere slik at silapparatet blir uhyre finmasket. Finnhvalen og knølhvalen lever vesentlig av krill,,men ofte kan en også finne små stimfisk av forskjellige slag i mage- innholdet. Vågehvalen er den av bardehvalene som tilsynelatende setter størst pris på fisk. Selv om krill utvilsomt er dens viktigste føde, fråtser den i lodde, sild og sil når anledningen byr seg. Til og med større fisk som hyse, sei og torsk kan den ta, iallfall om våren og forsommeren når den er på næringsvandring til høye nordlige breddegrader.

Tannhvalene kan ikke leve av å fange små krepsdyr. Tennene er gjerne gripetenner, som er beregnet på å fange større bytte, som deretter slukes. De arter som har få tenner, lever hovedsakelig av blekksprut. Dette gjelder f. eks. både spermasetthval og bottlenose. De fleste arter som har mange tenner, lever av fisk, og da gjerne små fisk. Spekkhoggeren er en slik art, men den lever dessuten av pattedyr. Den tar i stor utstrekning sel og nise. Spekkhoggeren har vanligvis i hver kjeve 24 kraftige tenner som slutter sammen når munnen lukkes. De er derfor ypperlig egnet til å rive byttet i stykker, men spekkhoggeren kan også, tilsynelatende uten videre anstrengelse, kappe f. eks. en nise i to deler.

Barder av: a) grønlandshval, b) nordkaper, c) blåhval, d) finnhval, og e) tverrsnitt litt foran blåsehullet gjennom hodet av en blåhval, som viser hvordan bardene er plassert i overkjeven (skjematisk, etter Peters).

Til venstre: Detalj av barde (Foto: jkirkhart35, Wikipedia). Over: Gjennomskåret øreplugg fra finnhval, som viser vekststrukturen (etter Johnsen 1959).

Hvalenes forplantning er ikke ulik andre pattedyrs, bortsett fra at livet i sjøen naturligvis fører med seg visse modifikasjoner. Likesom mange landpattedyr har hvalen en mer eller mindre begrenset brunstperiode. Paringen foregår også på samme måte som hos landpattedyrene, likeså fødselen, selv om den blir vanskeligere, fordi den finner sted i sjøen. Ved studier av enkelte små tannhvalarter i akvarium har en fastslått at fødselen, iallfall for disse arters vedkommende, finner sted under overflaten. Tannhvalungen blir født med halen først. Vanligvis får hvalen bare én unge av gangen. Ungen svømmer like etter fødselen ved egen hjelp opp til overflaten og puster for første gang, og den svømmer så godt at den under vanlige forhold ikke har noen vanskelighet med å følge moren. Pattingen foregår på den måten at ungen griper sugevorten samtidig som moren med kontraksjon av visse muskler presser melken inn i svelget på ungen. Ved hjelp av tungen sørger ungen for at vann ikke strømmer inn i kjeften sammen med melken. Ungen ernærer seg utelukkende av morens melk i noen måneder, litt forskjellig for forskjellige hvalarter. Etter hvert supplerer den kosten med annen passende mat, og til slutt forlater den moren og begynner sin egen selvstendige tilværelse.

Særlig i pattetiden vokser hvalungen sterkt. Hvalmelken er meget næringsrik, og sammensetningen er forskjellig fra melken hos landpattedyr. Hvalmelken har vanligvis 30–40% fett, like meget som fin kremfløte. En blåhvalunge, som ved fødselen er omkring 7 meter, blir i løpet av pattetiden, som er ca. 7 mdr., omkring 16 m lang. I løpet av denne tiden legger den på seg gjennomsnittlig ca. 100 kg pr. dag.

 

Sammensetningen av melken hos noen hvalarter angitt i gram pr. kilo melk.
(Etter Heyerdahl, Schmidt-Nielsen & Frog, Takata, T. Pedersen)

Etter at hvalene har sluttet å patte, har vi få sikre holdepunkter for bedømmelse av deres alder. I slutten av tjueårene undersøkte de engelske forskere Mackintosh og Wheeler de såkalte gule legemer i ovariene hos kjønnsmodne blå- og finnhval. De fant at antallet av gule legemer kunne brukes som et tilnærmet mål på alder, fordi hver eggløsning som hunnen har hatt etter at den ble kjønnsmoden, har etterlatt et gult legeme i ova- riet. Senere har også andre forskere benyttet seg av dette forhold som et grunnlag til aldersbestemmelse. I 1940 viste imidlertid norske og russiske forskere uavhengig av hinannen, at bardene har vekstsoner som etter alt å dømme er årlige. Fra da av har det vært mulig å utvide aldersbestemmelse til også å omfatte umodne dyr og hanner. Metoden har imidlertid sin begrensning, idet bardene er utsatt for slitasje i spissen. Når dyrene er eldre enn 5–6 år, er det vanskelig å avgjøre hvor mange årlige vekstsoner som er slitt bort. Allikevel har metoden gitt viktige resultater. En har for eksempel kunnet vise at blåhval og finnhval blir kjønnsmodne henholdsvis 3–6 og 2–5 år gamle, mens en etter tidligere undersøkelser trodde at begge disse arter ble kjønnsmodne når de var 2 år. På grunnlag av resultater som bardemetoden har gitt, er det mulig å beregne den totale dødelighet for finnhvalen i Sydishavet.

I 1955 tok engelske forskere i bruk en ny metode til aldersbestemmelse av hval som grunner seg på følgende forhold:
Den indre del av øregangen hos bardehval er som tidligere nevnt til- proppet av en voksliknende plugg, og under studiet av hvalenes hørsel oppdaget man at pluggen hadde tydelige vekstsoner.

Ennå har vi ikke noe endelig bevis for at antallet av vekstsoner står i noe bestemt forhold til alderen, men hvis metoden holder hva den synes å love, blir det også mulig å bestemme alderen på gamle hval. Forskere i flere land arbeider med problemet, og betydningsfulle resultater kan ventes i de nærmeste år.

 

Bestemmelse av hvalens alder og vekst har vist seg å være en meget vanskelig oppgave. Om blåhvalen vet vi at den vokser hurtig, ingen undersøkelser i den senere tid (Ruud & Jonsgård) tyder på at veksten ikke foregår så hurtig som tidligere antatt (Mackintosh & Wheeler).

Hvalmerkingen i Sydishavet har bidratt til å gi opplysning om hvor gamle hvalene kan bli. Vi vet nå med sikkerhet at blåhvalen og finnhvalen iallfall kan bli 20 år gamle, og det er også temmelig sikkert at de blir enda eldre. Den omfattende hvalmerking som ble utført i Sydishavet i midten av 30-årene, vil i de nærmeste år antagelig gi oss nye kj ensgj erninger om blå- og finnhvalens alder.

 

Noen data til belysning av alder og vekt hos Sydishavets blå- og finnhval.
(Vesentlig etter Mackintosh & Wheeler.)

Den råstoffmengde som en enkelt hval representerer, er ganske imponerende. En blåhval veier opptil 150 000 kg., de andre artene forholdsvis mindre. I de senere år har det i alt vært tatt ca. 50 000 hval om året av de artene som er med i den internasjonale hvalfangststatistikken, og av disse artenes gjennomsnittsvekter kan en anslå den samlede mengde råstoff som hvalfangstindustrien opparbeider, til ca. 2 millioner tonn råstoff om året. Til sammenligning kan vi nevne at råstoffet fra de samlede norske fiskerier er av omtrent samme størrelsesorden.

Det råstoff hvalen gir oss, består av: spekk, kjøtt, ben og indre organer. Vektforholdet mellom disse bestanddeler er avhengig av hvilken hvalart vi har for oss. Retthvalene har f. eks. et meget tykkere spekklag enn finnhvalene, et forhold som gjør at retthvalene flyter etter at de er drept, mens finnhvalene synker. Det var derfor det var mulig å fange retthval med de primitive redskaper en rådde over i den gamle hvalfangst.

 

En blåhval på 100 tonn sammenliknet med elefanter og okser,
i blåhval = 25 elefanter =150 store okser (etter Peters).

Gjennomsnittlig lengde og vekt av 32 blåhval og 29 finnhval fanget i Sydishavet, samt mengdene av kjøtt, spekk, bein og indre organer beregnet som prosent av totalvekten. (Etter Nishiwaki)

Mengden av råstoff som vi får av de ulike hvalarter, veksler med deres størrelse og med deres kondisjon. Enhver hvalfanger som har deltatt i fangsten, f. eks. i Sydishavet, vet at hvalene er magrest i begynnelsen av sesongen, og at de magreste av de magre er de hunner som har eller nylig har hatt pattunge. Ettersom sesongen går, legger dyrene på seg igjen. De fråtser i åten, ikke bare for å tilfredsstille sitt daglige næringsbehov, men også for å samle opplagsnæring. Spekklaget øker i tykkelse, og fett avleires i muskler og ben.

Det er dette overskudd av næringsstoffer dyrene siden bruker i forplantnings- perioden mens de oppholder seg i havområder hvor det er lite av den åte dyrene trenger. Behovet for opplagsnæring er naturligvis størst for de hunner som har foster, fordi de skal bringe en unge til verden og siden produsere all den melken som pattungen skal leve av.

Den råstoffkilde hvalene representerer er ikke uuttømmelig. Gang på gang har fangsthistorien vist at felter er blitt ulønnsomme fordi hvalbestanden ikke har tålt beskatningen. En kan forstå det når en vet at hvalenes evne til fornyelse av bestanden er relativt liten. Derfor er det bare ved regulerende inngrep vi kan håpe å bevare en hvalbestand som råstoffkilde for etterslekten.