III. Årsaksproblemer

Den moderne hvalfangsten har spent over store deler av vår klode, og den er stadig av internasjonale dimensjoner. Den har ført med seg betydelige oppdagelsesferder over polare områder og har vært hovedårsaken til forskjellige makters okkupasjoner og sektorkrav i antarktiske strøk.1)Jfr. Bjarne Aagaard, Antarktis 1502-1944. Norges Svalbard- og ishavsundersøkelser. Meddelelser nr. 60, Oslo 1944 Den har ført til en oljeproduksjon hvis totale verdi går opp i milliardbeløp. 2)Jfr. f. eks. konsul Johan Rasmussens radioforedrag av 18. juni 1936. Ifølge et maskinskrevet eksemplar av foredraget som velvilligst er tilstilt meg av konsul Johan Rasmussen Den har vært en mektig løftestang for skipsbyggings- og andre industrier, og den har virket høynende på levestandarden ikke bare i Norge, men også i andre land.

Den er i det hele et interessant, rikt fasettert, men hittil lite utforsket økonomisk-historisk fenomen som stadig byr på en rekke uløste problemer. Vi vil her søke å kaste lys over årsaksproblemene i forbindelse med denne næringen. Det vil si at vi vil forsøke å klarlegge hvorfor og hvordan den moderne hvalfangsten ble til i siste halvdel av 1800-tallet. Det var i dette tidsrommet den moderne hvalfangsten ble skapt. Den store ekspansjonen som har funnet sted innenfor denne næringen i tiden etter 1904, er bare en logisk videreutvikling på det grunnlaget som ble lagt allerede i siste halvdel av det 19. hundreåret.

Når det gjelder den moderne hvalfangstens fremvekst, er det tre spørsmål som i særlig grad kaller på vår interesse. Hvorfor oppsto den moderne hvalfangsten? Hvorfor ble nordmennene pionerene innenfor denne næringen? Og hvorfor ble Vestfold hvalfangstfylket fremfor alle?

Det er ugjørlig å gi helt eksakte svar på disse spørsmålene. Årsakskomplekset ér nok i hvert enkelt tilfelle så omfattende og på samme tid så innviklet at en lett vil tape visse sider av syne. Dessuten bør en nok være forsiktig under vurderingen av de faktorene som har spilt inn. De kan være inkommensurable, eller de kan være så innfiltret i hverandre og så avhengig av hverandre at en knapt gjør rett i å skille dem for sterkt at, og betrakte dem som isolerte fenomener. Dette skal vi være oppmerksomme på når vi i det følgende for anskuelighetens skyld likevel blir nødt til å trekke trådene fra hverandre, til å stille faktorene side ved side.

På spørsmålet: Hvorfor oppsto den moderne hvalfangsten, vil et enkelt resonnement føre til følgende innlysende riktige svar: Fordi det også med industrialismen og den dermed stadig økende befolkningstettheten i Europa fulgte et behov for hvalfangstens råprodukter, fordi det stadig fantes nesten utrolige mengder fettrike finnhval i verdenshavene og fordi de tekniske fremskritt gjorde det mulig å skape en fangstmetode som gjorde finnhval- fangsten lønnsom.

Hvalfangst ved Spitsbergen av Abraham Storck, 1690. (Wikimedia Commons.)

Farene ved den gamle hvalfangst. (Wikimedia Commons.)

Nå er det med nye næringer som med de fleste tiltak slik at de skyves fram av visse faktorer, men møter motstand av andre. Forholdet mellom de fremmende og de hemmende kreftene kan variere overordentlig sterkt. Og det er først ved å analysere forholdet mellom disse faktorene en kan nå fram til en noenlunde eksakt vurdering ikke bare av årsaksproblemene i det hele, men også av den rent menneskelige innsats på hvert enkelt område, av oppfinnernes, arbeidsledernes og arbeidernes innsats.

Når det gjelder den moderne hvalfangsten, kan vi konstatere at motstanden var meget stor. Hvalfangstens hovedprodukt, hvaloljen, var ikke en uerstattelig råvare. Den ble fra midten av 1800-tallet utsatt for en stadig sterkere konkurranse fra andre råstoffer. Hvaloljen ble på den tid hovedsakelig nyttet til såpe, som smøremiddel til forskjellig bruk, som belysningsmiddel og til garveri- og tekstilbedriftene. Både som smøre- og belysningsmiddel ble hvaloljen etter hvert utkonkurrert av andre råstoffer og kraftkilder.3)3 Mineralske og vegetabilske oljer tok fra denne tid av til å spille en stadig betydeligere rolle i verdenshandelen. Disse forholdene virket i det lange løp med til en sterk nedgang i prisene på hvaloljen.

I årene nærmest etter Krimkrigen viste oljeprisene med visse svingninger stort sett en synkende tendens,4)Tooke and Newmarch, History of Prices V og VI (London 1678). og de lå på bunnen av en bølgedal da Svend Foyn først på 1860-tallet tok de første skritt for å forberede sitt store tiltak. Årene fra 1863 til ca. 1868–69 bød visstnok med visse fluktuasjoner på en midlertidig markert stigning i oljeprisene, en stigning som utvilsomt for en vesentlig del skyldtes borgerkrigen i Amerika,5)Walter S. Tower, A History of the American Whale Fishery, 77 ff. den slesvig-holstenske krig i 1864 og Preussens krig mot Østerrike i 1866, men deretter fulgte en sterk prisnedgang som med visse fluktuasjoner fortsatte til 1905.6)Ifølge oversiktstabeller utgitt av G. van Gelders i Amsterdam 19129. Jfr. Karl Brandt, Whale Oil, 238. Se også Walter S. Tower, A History of the American Whale Fishery. Den tabell som finnes på s. 128 i denne publikasjon, bygger for årene 1843-1905 på oppgavene i «Whalemen’s Shipping List». Og det var i dette tidsrommet grunnlaget ble lagt for den moderne hvalfangsten. Da nedgangen satte inn (dvs. i 1869), var Foyn nær ved å ha skyteredskapene og fangstmetoden i sin helhet i god, brukbar stand, men han hadde ennå ikke fått ferdigbygd noen fangststasjon, noe kokeri, og en rekke vanskelige produksjonsproblemer sto stadig uløste. Foyn hadde på det tidspunkt ofret en formue på sine hvalfangstforsøk,7)Se Storthings Forhandlinger 1880. Femte Del. Dokument No. 41, s. 2. og må ha vært på det rene med at de nærmeste årene ville kreve nye økonomiske ofre og en betydelig risiko for den stadig større kapital han investerte i sin hvalfangstbedrift.8)Ame Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok (Oslo 1943), 69—’80. De mange pessimistiske uttalelsene Foyn i årene 1869 til 1875 ga offentligheten om fremtidsutsiktene for hvalfangstbedriften, står i godt samsvar med de reelle vanskene han møtte. Det er karakteristisk når Svend Foyn i et brev fra 1874 til broren Laurentius bl. a. skriver «… den daarlige Afsætning paa Hvaltran trækker en mørk Skye over Forretningen.» Videre heter det at «. . . Kommissionærene siger Hvaltran er usælgelig».9)Brev fra Svend til Laurentius Foyn datert Vadsø 12. aug. 1874. Brevet finnes i manuskriptsamlingen i Kommandør Christen Christensens Hvalfangstmuseums Bibliotek. Oljeprisene lå det året 1874 – ca. 33% lavere enn i 1869, og i 1879 var de falt ned i under 50 % av prisnivået ti år tidligere. I 1886 sank prisene på hval olje til under 20 £ pr. tonn, mens de i 1869 hadde utgjort mer enn 60 £. Og prisene sank senere enn ytterligere. I 1904–05 lå de under 15 £ pr. tonn, dvs. bare fjerdeparten av prisen i 1869.

Vi kan følgelig slå fast at den moderne hvalfangsten ble grunnlagt i et tidsrom som stort sett bød på synkende oljepriser10)Ifølge G. Van Gelders oversiktstabeller. Jfr. grosserer W. Hvistendahls prisoppgaver i «Hvalfangsten, dens Historie og Mænd» av G. Sørensen m. fl. (Kr.a 1912), 126. Se også Walter S. Tower, A History of the American Whale Fishery, 128. og vanskelige markedsforhold, Denne næringen ble ikke som så mange andre oppmuntret og hjulpet fram ved stigende konjunkturer. Internasjonalt sett var det tvert om mange faktorer som måtte virke hemmende på utviklingen av en moderne hvalfangst. Det er for så vidt karakteristisk at alle de forsøk som gikk ut fra andre nasjoner på dette området, slo feil.

Svend Foyn eksperimenterte stadig med nye oppfinnelser og forbedring av gamle redskaper. Her ser vi en side i hans dagbok med tegninger og beregninger.

Ved å ta hensyn til dette motstandsfenomenet blir en i stand til å se årsaksforholdene i det rette relieff. Synspunktet synes å gi den ønskelige dybdevirkning.
For å nå fram til en forståelse av hvorfor og hvordan det kunne lykkes å skape en betydelig næring på tross av relativt ugunstige konjunkturer, må vi gå til en noe nærmere utdyping av de summariske svar vi tidligere har gitt på det første spørsmålet vi har gjort det til vår oppgave å besvare.

Industrialismen skapte visstnok smøre- og belysningsmidler som nesten helt utkonkurrerte hvaloljen, slik at denne sank ned til hovedsakelig å bli brukt til herding av stål, ved fabrikasjon av jute og til appretur av sekketøyer,11)Jfr. f. eks. Finmarksposten 30. okt. 1886, nr. 86. men på samme tid førte den med seg en så voldsom ekspansjon på industrifronten og en så sterk folkeøkning særlig i Europa og Amerika at det ble marked for nær sagt alle eldre kjente og brukte råstoffer, om enn ofte som i vårt tilfelle til synkende priser. Videre brakte tiden med seg fremskritt på det tekniske området som etter hvert førte til en foredling av hvaloljen, slik at denne kunne brukes som et stadig bedre råstoff til smøreoljer og videre til såpefabrikasjonen, til stearinlys etc.12)Tunsbergeren 26. okt. 1877, nr. 127, Tunsbergeren 8. nov. 1879, nr. 130 og Finmarksposten 30. okt. 1886, nr. 86. Det fantes på denne måten stadig et behov for hvalolje om den kunne produseres billig nok.

Hvaloljelampe (Foto: Bullenwächter / Wikimedia Commons.)

De tekniske fremskritt i tiden ga også Svend Foyn midler i hende til å skape en moderne fangstmetode. De britiske13)Jfr. British Patents for Inventions 1840-1860. og amerikanske14)Jfr. U.S.A. Patents 1840–1870. patentregistrene fra tiden omkring 1850 gir oss en rikdom av vitnesbyrd om at også fremmede eksperimenterte for å finne fram til mer effektive og tidsmessige skytevåpen til fangsten. Både briter og amerikanere hadde på grunnlag av de fremskritt som var gjort på våpenteknikkens område, oppfunnet metoder som gikk ut på å bruke eksplosiver, bomber og granater, for å drepe hvalen. Og enkelte oppfinnere – både norske og utenlandske – hadde allerede før Foyn funnet på å forene eksplosiv og harpun i ett prosjektil.15)Arne Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok, 51 ff. Jfr. også samme forfatterens artikkel «Sokneprest Hans Morten Thrane Esmark og den moderne hvalfangsten». Norsk Hvalfangst-Tidende 1943, 81-93. Foyns granatharpun er ikke så mye en idéoppfinnelse som en fremragende dyktig uteksperimentert tilpassing av ideer som var lansert tidligere. Foyn var – som nevnt – også den første som tok dampskipet i bruk til fangsten på hvalen. Denne løsning var på sett og vis Kolumbi egg på ny. De amerikanere som forsøkte å skape en moderne hvalfangstmetode så å si parallelt med Foyn, brukte robåter.16)Arne Odd Johnsen, «Fra den moderne hvalfangsts gjennombruddstid. Svend Foyn og hvalfangsten til 1875». Vestfoldminne III, 62 ff. På en tid da dampskipet ble stadig mer nyttet, må idéen til å ta det i bruk i hvalfangsten likevel nærmest sies å ha ligget i luften. Nordmannen Jacob Nicolai Walsøe hadde da også lansert denne idéen flere år før Foyn tok den opp.17)Morgenbladet 20. juni 1869, nr. 168 B. Foyn viste imidlertid sitt geniale grep ved straks å finne fram til en brukbar fangstbåt av høvelig form og med de rette dimensjoner. Hans pionérbåt Spes & Fides er blitt stående som prototypen for alle senere hvalbåter.18)Arne Odd Johnsen, Spes & Fides. Skrift nr. 34 utgitt av Norsk Sjøfartsmuseum (Oslo 1940).

Fangstmetoden var midlet, hvalen målet. Av fundamental betydning for oppkomsten av den moderne hvalfangsten var finnhvalenes og av dem særlig blåhvalens iøynefallende verdi som råstoffkilde. Nå forholder det seg slik at prisene pr. tonn hvalolje sist i 1860-årene nådde opp i vel £ 60 pr. tonn.19)Jfr. G. van Gelders oversiktstabeller og Walter S. Tower, A History of the American Whale Fishery, 128. Etter dette skulle en blåhval på 122 tonn og med et oljeutbytte på 27,7 tonn kunne gi olje til en verdi av ca. 30 000 kroner. Nå var oljeutvinningen på langt nær så effektiv i Finnmarksfangstens dager og gjennomsnittsstørrelsen på de fangne hval utvilsomt mindre enn ved vårt oppgitte eksempel. Vi vet imidlertid at Foyn i 1868, før han hadde fått sitt kokeri i gang, solgte ubearbeidede hvalskrotter for opp til ca. 1 000 spesiedaler, dvs. 4 000 kroner stykket.20)Arne Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok, 141. Og oppgaver i samtidige aviser forteller oss at hval ofte ble verdsatt til fra to til fire tusen kroner i Finnmarksfangstens første år.21)Se f. eks. Morgenbladet 3. juni 1878, nr. 151. Vi tør med sikkerhet gå ut fra at prisen på den ferdig utvunne olje pr. hval kunne overstige det nevnte beløp ganske betraktelig. På en tid da en norsk arbeider tjente fra 20 til 40 kroner måneden, var 4 000 kroner en liten formue. En tør nok si at beløpet kunne ekvivalere kjøpeverdien av mellom 30 og 40 tusen kroner i dag.

En vil lett forstå at et slikt fangstobjekt måtte virke tillokkende, og at Foyn ofret hundretusener22)B. Klæboe, Svend Foyn. En mindeskrift (Christiania 1895), 31. Jfr. Tønsberg byfogeds femårsberetning 1865-1870. og flere år av sitt liv for å løse det store fangstproblemet. Hans knappe dagboksnotater fra gjennombruddsårene dirrer stadig av den rene gullgraverspenning.23)Se Arne Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok, 129—155.

Modell av Spes & Fides. (Foto: Hvalfangstmuseets fotoarkiv.)

Da Foyn i første halvdel av 1860-årene for alvor tok fatt på sine hvalfangstforsøk, hadde han selfangstbedriften som utgangspunkt.24)Op.cit., 37-50. Og i dette utgangspunktet ligger nok en del av forklaringen til hans suksess i hvalfangsten. Selfangsten hadde gitt Foyn trenedé og fangstkyndige arbeidsfolk og den nødvendige kapital til å starte et stort hvalfangstforetagende, den hadde også gitt ham selv fangsterfaring og videre kjennskap til og interesse for hval og hvalfangst.25)Se følgende nummer av Morgenbladet for 1849: 16. juni, nr. 168; 8. juli, nr. 189; 15. juli, nr. 196. Da konkurransen innenfor selfangsten omkring 1860 begynte å bli merkbar,26)Arne Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok, 45 f. da prisene på seloljen i de samme årene viste en betydelig nedgang og da resultatet av fangsten først på 1860-tallet var svært dårlig,27)Jfr. Knut Hougen, Sandefjords historie II, 185 [Gunnar Isachsens bidrag om ishavsfangsten]. så Foyn antagelig også heri en oppfordring til å ta opp jakten på havets giganter. På dette feltet ville han bli så å si enerådende, og Foyn har vel innsett at det ikke skulle mange fangne hval til før utbyttet verdimessig ville overgå selv en rekordfangst av sel.

Akkurat som Foyn tidligere hadde foretrukket selfangsten fremfor alminnelig skipsfart, valte han nå hvalfangsten. Når han sto overfor valget mellom to økonomiske alternativer, valte han naturlig nok begge ganger det som etter hans mening i det lange løp ville gi ham mest igjen for den kapital og den arbeidskraft han hadde å sette inn. Og da det viste seg at han valte rett, sto andre arbeidsgivere og arbeidere overfor et lettere valg, idet de med minimal risiko kunne gå inn i nye næringer som ga dem muligheter for større fortjeneste enn den bedrift de tidligere hadde vært opptatt av.

De økonomiske alternativene kapitalen og arbeidskraften hadde å velge mellom, gir oss mye av forklaringen både på hvorfor den moderne hvalfangsten ble til, og på hvorfor nettopp nordmennene ble foregangsmennene på dette området.

Et bilde fra New Bedford, Massachusetts, med hvalfangstskutene Platina, A.R. Tucker og Sunbeam, 1895. (Foto: Hvalfangstmuseets fotoarkiv)

Problemene omkring valget mellom de økonomiske alternativene hører til de mest vidtrekkende og dyptgripende i historisk forskning. Kapitalens og arbeidskraftens overgang fra et alternativ til et annet kan skape sterke strømninger i det økonomiske og sosiale liv, strømninger som påvirker andre og igjen påvirkes. Strømninger som ved sitt stadig skiftende spill virker bestemmende inn på menneskehetens, det enkelte samfunns og det enkelte individs skjebne. Årsaksproblemene i forbindelse med den norske hvalfangstens fremvekst gir oss et illustrerende eksempel på dette.

Ved 1850 og i de nærmeste tiår som fulgte, var amerikanerne ennå verdens absolutt ledende hvalfangernasjon. De fanget spermhval, retthval og en del knøl, hovedsakelig etter gammel metode, men en kan spore flere tilløp både til en modernisering av fangstmetoden og til fangst på de sterke finnhval. Tallet på de lett fangelige hvalartene var på denne tid i merkbar tilbakegang.28)Til orientering i den amerikanske hvalfangstens historie har jeg bl. a. nyttet: C.M. Scammon, Marine Mammals of the Northwestern Coast of North America, with an Account of the American Whale Fishery [San Francisco and New York 1874]. Alexander Starbuck, History of the American Whale Fishery from Its Earliest Inception to the Year 1876 [Waltham, Massachusetts 1878]. Walter S. Tower, A History of the American Whale Fishery [Philadelphia 1907]. J. R. Spears, The Story of the New England Whalers [New York 1908]. J. T. Jenkins, History of the Whale Fisheries [London 1921]. Charles Boardman Hawes, Whaling [New York 1924]. E. Keble Chatterton, Whalers and Whaling [New York 1926]. Elmo Paul Hohman, The American Whaleman [New York 1928]. F. R. Dulles, Lowered Boats : A Chronicle of American Whaling [New York 1933]. N. S. B. Gras, Casebook in American Business History [New York 1939]. Karl Brandt, Whale Oil. An economic Analysis [Stanford 1940]. På denne bakgrunnen synes det ved første blikk som om en moderne hvalfangst med en naturlovs nødvendighet måtte springe fram innenfor den amerikanske fangsten, men så skjedde ikke.29)Se imidlertid Storthings Forhandlinger 1873. Femte Del. Dokument No. 65. Jfr. Arne Odd Johnsen, Spes & Fides, 11, og Svend Foyn og hans dagbok, 60 f. Forklaringen på dette problemet ligger nettopp i valget mellom de økonomiske alternativene.

De nye kommunikasjonsmidlene og industrialismen førte ved midten av det forrige hundreåret til en revolusjon ikke bare i amerikansk næringsliv, men i amerikansk liv overhodet.

Mens amerikanerne i den internasjonale konkurransen tidligere hadde utmerket seg ved sin ekspansive innstilling, ble de fra denne tid av et i økonomisk henseende utpreget innadvendt folk.30)Jfr. E. L. Bogart, The Economic History of the United States [New York 1908]. H. Underwood Faulkner, American economic History [New York 1924]. Charles A. and Mary R. Beard, The Rise of American Civilisation I—II [New York 1937]. Se også Jacob S. Worm-Müller, Den norske sjøfarts historie II, [Oslo 1935], 238 f. Mens de amerikanske klippere og paketter tidligere hadde vært verdenshavenes seierherrer og deres «whalers» de ubestridt førende fra Arktis til Antarktis, gikk det i tiårene etter 1850 tilbake med amerikanerne på begge disse felter, og det ikke bare relativt, men også absolutt.31)Jacob S. Worm-Müller, Den norske sjøfarts historie II, 264. For hvalfangstens vedkommende, se de verker som er oppført under note 28. Kommunikasjonene hadde penset uendelige, fruktbare, tidligere udyrkede præriestrekninger direkte inn i et internasjonalt fjernhandelsnett, og «The Winning of the West» tok til å øve en magnetisk tiltrekning på kapital og arbeidskraft. De fordelene som var å oppnå i Vesten, var så store og åpenbare at de trakk millioner av mennesker over verdenshavene, men først og fremst kalte de på amerikanerne selv.32)M. Schlesinger, New Viewpoints in American History [New York 1922]. George M. Stephenson, A History of American Immigration 1820-1924 (Boston 1926). Henry P. Fairchild, Immigration. A World Movement and its American Significance (New York 1933). Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America, 1825—1860 (Northfield 1931), samme forf. Norwegian Migration to America. The American Transition (Northfield 1940). Ingrid Semmingsen, Veien mot vest. Utvandringen fra Norge til Amerika 1825—1865 (Oslo 1941). Den gigantiske bosettingen og kultiveringen av Vesten sto i et vekselvirkningsforhold til den industrielle utviklingen. En hektisk fremblomstring av en amerikansk industrialisme tok til, og også den kunne absorbere stadig større kapitaler og stadig mer arbeidskraft.

Mellom storbyene Boston i nord og New York i syd ligger de to tidligere amerikanske hvalfangerbyene New Bedford og Nantucket.

«The Winning of the West» og industriene bød på større lønnsomhet og mer tiltrekkende arbeidsvilkår enn skipsfart og hvalfangst. Særlig var det en skrikende forskjell mellom den gjennomsnittlige fortjenesten for den alminnelige hvalfanger og en alminnelig dagarbeider i land. Med tilbakegangen i bestanden av de hvalartene som var lette å fange, fulgte mindre fangstutbytte. Når dertil kom at prisene på hvalolje – bortsett fra krigskonjunkturen i 1860-årene – stort sett var i stadig og sterk nedgang etter Krim- krigen, vil en forstå at fortjenesten ikke kunne bli særlig stor, og at dette kom til å gå ut over både rederne og de alminnelige hvalfangerne.

Omkring 1860 tjente en amerikansk gjennomsnittshvalfanger omkring 20 cents pr. dag og hadde dessuten kost og køyeplass. På samme tid tjente en vanlig ikke faglært dagarbeider i land ca. 90 cents pr. dag. Da lønninger i land betalt i tillegg til kost og losji den gang lå fra 33 % til 50 % lavere enn alminnelige pengelønninger, ville de samme dagarbeidere i land ba mottatt fra 45 til 60 cents pr. dag om de hadde fått kost og losji av sine arbeidsgivere. Det vil med andre ord si at en vanlig ikke faglært dagarbeider i land i reell pengelønn fikk fra vel 2 til 3 ganger så mye som en gjennom- snittshvalfanger.33)Elmo Paul Hohman, The American Whaleman (New York 1928), 240. Det er derfor ikke til å undres over at den beste arbeidskraften søkte til land, og at hvalfangstrederne måtte gå til shanghaiing og i det hele til eiendommelige forhyringsmetoder for å få mannskap til sine hvalfanger skip. Mer eller mindre løse eksistenser, half castes o.l., holdt sitt inntog på de gamle stolte hvalfangerfartøyene, som for øvrig også etter hvert sank i kvalitet. Hvalfangstrederne så ingen forretning i å risikere mye på en fangstbedrift av synkende lønnsomhet. De tok i stadig større utstrekning til å investere sin kapital i industribedrifter på land.34)Se f. eks. Walter S. Tower, A History of the American Whale Fishery, jS og Karl Brandt, Whale Oil, 53.

Den veldige strømvendingen i amerikansk næringsliv ved midten av det forrige hundreåret forklarer til evidens den samtidige tilbakegangen i amerikansk skipsfart og hvalfangst. I en tid da storparten av kapitalen, de fremste oppfinnergeniene, det djerveste initiativ og den dyktigste arbeidskraften samlet seg om lukrative, byggende tiltak på det amerikanske fastlandet, fantes det i Amerika ikke lenger noen impuls til en regenerasjon av hval- fangstnæringen. Her står vi trolig overfor en vesentlig del av forklaringen på at det ikke ble amerikanerne som kom til å skape den moderne hvalfangsten.
I og med at amerikanerne ga opp sine forsøk på moderne hvalfangst og i det hele var på retrett innenfor skipsfart og hvalfangst, dannet det seg et slags vakuum innenfor disse næringene, et vakuum som raskt suget til seg kapital, oppfinnergeni, initiativ og arbeidskraft som ikke hadde så rike økonomiske alternativer å velge mellom som det amerikanske folket. Den store strømvendingen i det amerikanske næringslivet kom på denne måten bl. a. til å føre med seg en relativt voldsom og til dels revolusjonerende norsk ekspansjon. «The Winning of the West» og oppbyggingen av de amerikanske industriene suget direkte til seg hundretusener av individer fra norske bygder og byer. Det var først etter 1850 det for alvor kom fart i den norske emigrasjonen.35)Theodore C. Blegen, Norwegian Migration to America 1825-1860 (Northfield 1931), 18. Se også Ingrid Semmingsen, Veien mot vest, 241. Tilbakegangen i den amerikanske skipsfarten virket videre sammen med andre faktorer til et kraftig oppsving for den norske skipsfarten. Fra midten av 1800-tallet tok det til å kry av norske fartøyer i havnene på østkysten av Amerika.36)Jacob S. Worm-Müller, Den norske sjøfarts historie, II, 341—409. Dvs. kapitlet: «Ekspansjonen i 1850-årene». Endelig ble det nordmennene som i 1860-årene skapte en moderne hvalfangstmetode og som på denne måten kom til å overta amerikanernes hegemoni som hvalfangernasjon.

De næringene amerikanerne fant mindre profitable og som de derfor begynte å neglisjere, bød nordmennene på gunstigere økonomiske alternativer enn de vanlig kunne finne i sitt eget land. For å komme til større klarhet over bakgrunnen til den norske økonomiske ekspansjonen, vil vi rette søkelyset mot nærings- og befolkningsforholdene i det norske samfunnet ved midten av det forrige hundreåret.

I Norge beløp folketilveksten seg i tiden fra 1815 til 1865 til hele 13,4 % pr. tiår. Det var en større tilvekst enn noe annet européisk folk kunne oppvise, og knapt noe vesteuropeisk folk – det irske alene unntatt – hadde i denne perioden dårligere muligheter for erverv innenfor landets grenser enn det norske. Den langvarige og seige krisen etter Napoleonskrigene og den dermed følgende mangel på kapital og i det hele på økonomiske ressurser kom i lang tid til å virke hemmende på utviklingen av det norske næringslivet.37)For fremstillingen i det foregående og det nærmest følgende henvises til: N. Rygg, Norges banks historie I (Kristiania 1918). — Jacob S. Worm-Müller, Christiania Sparebank gjennem hundrede aar (Christiania 1922), 1-233, Oscar Kristiansen, Penge og kapital, næringsveie. 1815—1830 (Oslo 1925); samme forf. Samfærdsel i Norge 1814—1830 (Oslo 1926). — Wilhelm Keilhau, Det norske folks liv og historie VIII (Oslo 1929) og IX (Oslo 193.1). — S. Hasund, Vårt landbruks historie (Oslo 1932), 162—285. —Oscar Albert Johnsen, Norges bønder (Oslo 1936). — Ingrid Semmingsen, Veien mot vest, 216—262. Kommunikasjonene var selv ved slutten av perioden ytterst mangelfulle, og vårt landbruk var derfor ved 1865 svært ekstensivt og befant seg ennå på overgangen fra naturalhushold til pengehushold. Landets industrialisering var heller ikke kommet ordentlig i gang på den tid. Bynæringene hadde i det hele mange vansker å kjempe med. Veksten i disse næringene sto ikke på noen måte i rimelig samsvar med den sterke folketilveksten i landet. Resultatet ble dels en slags overbefolkning innenfor de gamle næringene med stor arbeidsytelse og minimale lønninger, dels en ekspansjon som ga seg uttrykk i emigrasjon og i videre utbygging av landets ekspansive næringer. Den relative overbefolkningen i vårt land ved midten av 1800-tallet og den harde kampen for tilværelsen som oppsto av denne grunn, hadde stort sett dyktiggjort og stålsatt det norske folket og gitt det en dynamisk kraft som ga seg et imponerende utslag så snart den internasjonale frihandelspolitikken og konjunkturene ga det anledning til rik ekspansiv utfoldelse.

Mens materielle og befolkningsmessige faktorer på denne tiden stort sett førte til at det amerikanske folket fra å være ekspansivt ble innadvendt, virket tilsvarende krefter i Norge i diametralt motsatt retning. En foretatt jevnføring av samtidige oppgaver over tjenerlønn og arbeidslønninger for arbeidere i land38)Forarbeider til Tønsbergs byfogeds femårsberetninger. Tønsbergs kommunearkiv. med fortegnelser over hyrer for sjøfolk samt hyre og part for hvalfangere39)På grunnlag av en rekke samtidige fortegnelser over hvalfangernes hyre og part i årene 1864-1890 har forfatteren av nærværende artikkel for visse år utarbeidet statistiske oversikter. Disse er gjengitt med kommentar på annet sted i nærværende bind. har gitt oss det resultat at lønningsspørsmålet helt fra den moderne hvalfangstens første tid effektivt må ha oppmuntret både landarbeidere og vanlige sjøfolk til å gå inn i hvalfangsten. Mens en såkalt tjenestegutt i 1870- og 80-årene gjennomsnittlig tjente ca. 60 øre pr. dag og dertil hadde kost og losji, og en dagarbeider i land hadde ca. 1,10 på husbondens kost, fikk en vanlig matros i koffardifart ca. 1,60 pr. dag og dertil kost og losji, mens en matros på en hvalbåt fikk ca. 1,75 pr. dag og dessuten kost og losji. En matros på en hvalbåt fikk etter dette i pengelønn og på ellers like vilkår nesten tre ganger så mye som en tjenestegutt og mer enn en halv gang til så mye som en dagarbeider i land. Part-systemet førte med seg sjanser for enda større fortjeneste enn nevnt.

Flensing av hval ved skipssiden i den gamle hvalfangstens dager.

Hvalfangsten åpnet videre muligheter for avansement og dermed øket fortjeneste. En matros kunne bli skytter og hvalbåtfører med etter den tids forhold meget respektable lønninger. På landstasjonene hadde de alminnelige arbeidere omtrent de samme lønninger som andre arbeidere i land, men alle som fikk å gjøre med spesialarbeid av vesentlig betydning for bedriftens trivsel, fikk langt bedre lønn og dessuten part – av produksjonen. Også på dette området må det ha virket stimulerende at hvalfangsten var en bedrift i rik vekst. Særlig dyktige menn kunne gjøre seg håp om formanns- eller bestyrerstillinger ved de mange nye stasjoner som ble opprettet etter hvert.

Partsystemet har alltid vist seg gunstig innenfor all fangstvirksomhet. Under den gamle européiske fangsten utviklet systemet seg ordentlig først hos hollenderne og med så iøynefallende gode resultater40)Jfr. Bjarne Aagaard, Den gamle hvalfangst (Oslo 1933), 78. Erik Lynge, Der Walfang (Leipzig 1936), 12. — Karl Brandt, Whale Oil, 43. at britene etter en tids forløp fant det hensiktsmessig å ta det opp etter hollandsk mønster. De heldige virkninger uteble heller ikke.41)Erik Lynge, Der Walfang, 13. — Karl Brandt, Whale Oil, 45.

Innenfor den moderne norske hvalfangsten vokste partsystemet naturlig fram på hjemlig grunn. Så vidt vi kan se, har det på dette punktet ikke vært noen direkte påvirkning fra amerikansk eller gammel europeisk fangst. En tør imidlertid regne med at det partsystemet som hadde utviklet seg innenfor den norske selfangsten42)Om dette se Gunnar Isachsens avsnitt om Ishavsfangsten i Knut Hougen, Sandefjords historie II, 203. – og som Foyn kjente av gammel erfaring – har betydd noe som. bakgrunn for utviklingen av et partsystem også innenfor hvalfangsten. Vi kan imidlertid konstatere at Foyn på sine første hvalfangstekspedisjoner ikke nyttet noe partsystem, men bare utdelte visse gratifikasjoner til de dyktigste skytterne. Det var først gjennom 1870-årene, og særlig etter at konkurransen fra ca. 1880 ble mer alminnelig, at partsystemet utviklet seg og ble stadig mer nyansert.

Ved å gjøre alle mann på hvalbåten og alle menn i viktigere stillinger på land økonomisk interessert i at fangst, oljeproduksjon etc. ble så stor som mulig, har partsystemet virket som en sterk stimulus for arbeidseffektiviteten helt fra den moderne hvalfangstens første tid. Systemet har utvilsomt vært en medvirkende faktor til at det lyktes nordmennene å skape en moderne fangst- og produksjonsmetode. Og av stor betydning var det at dette systemet var fullt utviklet da oljeprisene fra midten av 1880-årene sank så lavt at det måtte stor arbeidsintensitet og dyktighet til for at bedriften i det hele tatt skulle lønne seg.

For skapelsen og utbyggingen av den moderne hvalfangsten var det videre av den største betydning at Norge i annen halvdel av det 19. hundreåret hadde fremragende dyktige og gjennomført forsiktige og omsynsfulle forretningsledere og en aksjeselskaps- eller interessentskapsform som var elastisk og utmerket egnet til å tjene som redskap for en økonomisk ekspansjon.

Næringsvilkårene i Norge hadde vært så harde og ubønnhørlige i første halvdel av 1800-tallet at de ga liten anledning til profitable spekulasjoner eller i det hele til å skape formuer på en lettvint måte. De harde tidene satte de forretningsledere som ikke var tilstrekkelig energiske og påpasselige, ut av spillet. Vi kan med rette tale om the survival of the fittest når det gjelder norsk næringslivs ledende menn fra midten av det forrige hundreåret. De satte enorme krav ikke bare til sine arbeidere, men også til seg selv. Mange av dem fant i det jernharde slitet støtte og moralsk styrke i kristne synsmåter. De var fylt av en «puritansk-kapitalistisk» innstilling som var nær beslektet med de åndsretningene som fra det 17. hundreåret gjorde seg så sterkt gjeldende i England43)Jfr. Ingjald Nissen, Kulturkrisen og kapitalismen (Oslo 1932). — Se også Max Weber, Die protestantische Ethik und der Geist des Kapitalismus. Gesammelte Aufsåtze zur Religionssoziologie I (Tübingen 1922) og R. H. Tawney, Religion and the Rise of Capitalism. A Historic Study (2. utgave 1933). og på andre steder der kapitalismen foldet seg rikt ut.

Svend Foyn var en typisk eksponent for denne innstillingen.44)Arne Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok, 9 f. og 30 f. Hans utholdenhet og arbeidsomhet var utslag ikke bare av ærgjerrighet, men også av livsanskuelse. Han var av den typen som ved nesten overmenneskelig energiutfoldelse skaper en formue for så å sette den inn i ett stort tiltak der han selv er både «inventor & promotor».45)Jfr. Hans Bogen, Linjer i den norske hvalfangsts historie, 36 og 40 f. En finner lett paralleller til Foyn i kapitalistsamfunn på et tidlig utviklingstrinn.

Harpun for Grønlandshval, etter Scoresby.

Det var inntil 1868 få som trodde på at Foyns hvalfangstforsøk skulle lykkes,46)Se Finmarksposten 22. juli 1892 nr. 58. Opptrykt i Arne Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok, 247 f. og det hadde sikkert ikke vært mulig å skape et hvalfangstaksjeselskap i Norge før bedriften hadde vist gode resultater. At en kapitalist- type som Svend Foyn hadde sin store misjon som nyskaper innenfor næringslivet, kan det ikke herske tvil om. Men til den videre utvikling av den nyskapte næringen trengtes økonomiske organer som kunne suge til seg kapital fra forskjellige kanter. Og her hadde en i Vestfold utmerkede forbilder i partrederiene og selfangstselskapene. De eldste lovene for de norske hvalfangstselskapene47)Forf. bygger her på et relativt rikt materiale av lover for de norske hvalfangstselskapene i tiden 1877-1905. Materialet er av forf. innsamlet ved flere private og offentlige arkiver i Vestfold. som konstituerte seg fra 1877 og utover– forteller ldart om sammenheng med de økonomiske organer som allerede fantes. Storparten av hvalfangst-interessentene hadde tidligere vært – eller var stadig – interessert i partrederi og selfangst, og hvalfangstselskapenes system var i meget likt de tidligere kjente interessentskaper.

Selskapene var fra første ferd av – ifølge de bevarte lover – uansvarlige eller unavngitte som en gjerne uttrykte det den gang. Det vil med andre ord si at de var aksjeselskaper, en selskapsform som nettopp på den tiden for alvor ble populær i Norge.48)Jfr. L. M. B. Aubert, Nogle Bemærkninger vedkommende Lovforslaget om Handelsregister og Firmaers Anmeldelse. Norsk Retstidende 1873, 177-197. Ingen interessent i et aksjeselskap er som kjent ansvarlig for mer enn den av ham innbetalte part. Risikomomentet var på den måten meget begrenset, og denne selskapsformen suget derfor lett kapital til seg.

De eldste hvalfangstaksjeselskapene besto av en relativt fåtallig krets av interessenter som kjente hverandre godt og som derfor hadde tillit til hverandre. Selskapene var den første tiden delt i fra 24 til 40 parter à 4 eller 5 tusen kroner, altså nøyaktig som et partrederi. Tar en i betraktning at flere parter kunne sitte på én og samme hånd og at selskapenes lover hindret partene i å komme over på nye og ukjente hender, forstår en hvor snever interessentkretsen som regel var. Den var både liten og samlet i lokal henseende. Interessentene kjente hverandre, kjente de fangstspesialistene de engasjerte og hadde full anledning til stadig å være godt orientert om fangstens størrelse og bedriftens økonomiske ledelse. Denne besto som regel av en fåtallig bestyrelse med formannen som forretningsfører.

Disse interessentskaperie viste seg overordentlig effektive. Det er også å merke seg at de av dem som hadde sitt sete samt majoriteten av sine interessenter i fangstfylket Vestfold, klarte den krisetiden som fulgte med fallet i oljeprisene, langt bedre enn de selskapene som ble dannet andre steder i landet. En tør nok si at Vestfold i denne relativt primitive aksje- selskapsformen hadde funnet et organ som var usedvanlig vel egnet for utbyggingen av den nye næringen, akkurat som the joint-stock company-formen49)Jfr. W. R. Scott, The Constitution and Finance of English, Scottish and Irish Joint-Stock Companies to 1720, I-III (Cambridge 1910-12). var en av hovedbetingelsene for utviklingen av den britiske hvalfangsten på 1600-tallet.50)Jfr. Erik Lynge, Der Walfang, 8 ff. og Karl Brandt, Whale Oil, 37—47. Denne primitive hvalfangstaksjeselskapsformen viste seg hardfør nok til å stå imot det ganske alvorlige tilbakeslaget som inntraff allerede i annen halvdel av 1880-årene. Det er også ut fra disse primitive tiltakene de moderne hvalfangstselskapene etter hvert har utviklet seg. Disse organene har vist seg meget elastiske og levedyktige. Det kan ikke herske tvil om at de i det lange løp har betydd mye for oppbyggingen og utviklingen av en ekspansiv næring der det har vært nødvendig til enhver tid å avpasse seg etter øyeblikkets krav.

Spør en hvorfor nettopp Vestfold ble fangstfylket par excellence i den moderne hvalfangsten, er det ikke godt å gi et kort og fyllestgjørende svar. Årsakene var sikkert – også her – mange. Iøynefallende er det likevel at Svend Foyns personlighet i dette tilfelle spilte en meget stor rolle. Det var Foyn som i 1840-årene skapte en norsk næringsvei i selfangsten, og det var han som omtrent et kvart sekel senere brøt veien for den moderne hvalfangsten. God hjelp fikk Foyn likevel av sine sjøfolk og fangstfolk fra Vestfold, og vi kan nok med en viss rett i Foyns egen personlighet se en inkarnasjon av den veldige fremdrift og den økonomiske ekspansjonskraft som var så karakteristisk for befolkningen i Vestfold i tiden fra ca. 1840 og fremover.51)Arne Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok, 7—104.

Foyn var av gammel god Vestfold-ætt, og hans barndom, ungdom og manndom var sterkt preget av de kårene Vestfold ga ham og andre.

Natur- og befolkningsforholdene i dette fylket måtte naturlig vende innbyggernes næringsinteresser ut mot havet. Den langstrakte kysten med de mange gode havnene hadde allerede i førhistorisk tid virket med til at Vestfold ble sjøfartsfylket fremfor alle. På 1800-tallet var det også andre faktorer som spilte inn. I forhold til folkemengden fantes det den gang ishavs- fangsten tok til i Vestfold, knapt noe fylke som innenfor sine grenser ga dårligere næringsvilkår for sin befolkning. Trelasteksporten fra Vestfold var svært liten. Det er karakteristisk at Svend Foyns fødeby, Tønsberg, var den norske by østenfor Lindesnes som utskipet minst trelast. Noen bergverksdrift eller industri av betydning fantes ikke i fylket. Vestfold- byene var heller ikke som Drammen og Kristiania vareformidlere for et stort og rikt oppland. Med hensyn til jordbruk og kvegavl lå situasjonen relativt godt an. Den overveiende del av jordbrukerne var ved denne tiden blitt selveiere,52)Se i denne forbindelse: Hans Bogen, Linjer i den norske hvalfangsts historie, 22 ff. og Lorens Bergs bygdebøker. og etter de statistiske oppgavene å dømme må de ha drevet sine gårder godt.53)Jfr. Schweigaard, Norges Statistik, Chr.a 1840 og M. B. Tvethe, Norges Statistik, Chr.a 1848. Men landbruket alene var ikke på noen måte nok til å skaffe arbeid og brød til folkerikdommen i fylket. I forhold til arealet var Vestfold nemlig langt det folkerikeste fylke i hele Norge. Mens det i 1845 – by- og landbefolkningen iberegnet54)Hovedstaden medregnet. – i Akershus bodde 1 189 individer pr. kvadratmil, var tallet for Vestfold den gang 155255)Den gjennomsnittlige befolkningstetthet for hele riket var 230 individer pr. kvadratmil. Se M. B. Tvethe, Norges Statistik, 12. individer pr. kvadratmil.56)M. B. Tvethe, Norges Statistik Dette til tross for at bybefolkningen i Akershus var mer enn tre ganger så stor som i Vestfold.

Med slike natur- og befolkningsforhold var Vestfold sterkt avhengig av økonomisk ekspansjon, og inntil midt på 1840-tallet hadde den vestfoldske ekspansjonen hovedsakelig utfoldet seg innenfor skipsfarten. Den langvarige krisen etter Napoleons-krigene førte med seg svært dårlige konjunkturer for skipsfarten. Da vestfoldingene hadde vanskeligere enn andre for å skaffe seg kompensasjon for det de eventuelt tapte ved en tilbakegang innenfor skipsfarten, var de tvunget til å holde denne i gang. Det klarte de ved å holde en selv etter datidens norske forhold lav levestandard, ved store arbeidsoffer og ved dyktighet. Kort sagt ved å seile billigere og bedre enn andre.57)Arne Odd Johnsen, En krisetid. Tønsbergs økonomiske historie 1814—1840 (Tønsbefrg 1937). Vestfold sto da også i 1840 som landets fremste sjøfartsfylke.58)M. B. Tvethe, Norges Statistik, 152.

 

Seilskip på Sandefjord havn, ca. 1860. (Foto: Hvalfangstmuseets fotoarkiv)

Krisen hadde i det hele gjort vestfoldingene mer nøysomme, hardføre og konkurransedyktige, og da folkemengden i fylket i tiden fra 1815–45 steg med over femti prosent59)Op.cit. – og fortsatte å stige sterkt60)Norges offisielle statistikk. – vil en forstå at det var mektige krefter som virket til at nettopp dette fylket ble utgangspunktet for en ekspansjon innenfor norsk skipsfart- og fangstvirksomhet som ikke noe annet fylke kan oppvise maken til.

Det kan ved første blikk se eiendommelig ut at det ble Vestfold og ikke et fylke i Nord-Norge som kom til å innta den ledende stilling innenfor de norske fangstnæringene. For disse næringene, og særlig da for hvalfangsten, har godt sjømannskap som regel vært en nødvendig forutsetning. Det gjaldt tidligere baskere, hollendere, briter og amerikanere, og det kom også til å gjelde nordmennene. M.ens vestfoldingene var de beste sjøfolk i landet, besto befolkningen i Nord-Norge og særlig da i Finnmark av fiskere i små kår, folk som hverken var kjent med eller hadde råd til å sette i gang noen ordentlig skipsfart. Det er sagt om dem at de ikke hadde «noe begrep om de simpleste midler for navigering ute på det åpne havet».61)Thor Iversen, Den norske sjøfarts historie III, 2, 427.

Finnmarks veldige landareal var dessuten svært tynt folkesatt. Av nordmenn og kvener var det tilsammen over 6 000 og av lapper vel 6 500 som bodde i dette fylket. Troms var noe bedre folkesatt, men en forstår hvor overordentlig tynn folkesettingen der nord var ved midten av 1800-tallet, når en ser at Finnmark og Troms i 1845 samlet hadde en gjennomsnittlig folketetthet av 36,61 individ pr. kvadratmil,62)M. Tvethe, Norges Statistik, 12. dvs. ikke fullt 77 av folketettheten i Vestfold det samme året. Befolkningen langs Finnmarkskysten bodde som en vil forstå, svært spredt og besto for det meste av fattige fiskere som levde et primitivt liv og hadde primitive redskaper. Det fantes nok også rike væreiere og kjøpmenn i det nordlige Norge, men de hadde gjennom generasjoner vært solid forankret i sin fisk- og kjøpmanns- handel. I forhold til de ekspansive vestfoldingene tør en nok si at de var konservativt innstilt i økonomisk henseende.

Fiskerhytter i Tromsø, litografi av Mayer 1838. (Foto: Nasjonalmuseet / Ivarsøy, Dag Andre)

Folk i Finnmark hadde allerede tidlig på 1800-tallet gjort forskjellige primitive forsøk på hvalfangst,63)Se Norges land og folk XX Finmarkens Amt I (Utg. ved Amund Helland), 670. Jfr. Sigurd Risting, Av hvalfangstens historie, 102. men noen rasjonell fangst var det ikke tale om. Det første lovende tiltaket på dette området kom også til å utgå fra det nordlige Norge. Når dette tiltaket ikke førte fram, var det nok først og fremst av følgende grunner: Fangstfolkene i Nord-Norge hadde ikke den dynamisk-biologiske bakgrunnen som de i Vestfold, de var også vestfoldingene helt underlegne med hensyn til sjømannskap. Videre savnet de den ekspansive økonomiske innstillingen vi møter i Vestfold, og endelig lå nok kapitalvilkårene i Nord-Norge mindre gunstig an for fangstbedrift enn i Vestfold der det hersket en mer jevn velstand.

Vi har sett at de befolkningsmessige og materielle forholdene gjør det fullt forklarlig at den store ekspansjonen i de norske fangstnæringene kom nettopp fra Vestfold. Enhver betydelig og følgerik nyskapning innenfor næringslivet kan og bør ses på bakgrunn av et bredt biologisk og materielt årsakskompleks, og Foyns innsats blir ikke mindre interessant og betydelig om en ser ham som en eksponent for et tids- og lokalpreget samspill av materielle og åndelige krefter.

References   [ + ]