I. Fremmede forsøk

Vår tids hvalfangst skiller seg på mange måter ut fra den gamle hvalfangsten. Den gjelder hvalarter som tidligere ikke hadde vært gjenstand for systematisk fangst i stor skala, den har på en rasjonell måte tatt den moderne teknikk i sin tjeneste, den er for en del blitt drevet på nye felter og den har vært sterkt preget av et nytt folks lederstilling.

Det norske folket som har spilt en så dominerende rolle under den moderne hvalfangsten, har aldri tidligere ytt en tilnærmelsesvis like stor innsats på dette næringsområdet. De tidligere perioder i hvalfangstens historie har hovedsakelig vært preget av andre folks initiativ og virketrang. Det var baskere, hollendere, briter og amerikanere som utmerket seg i første rekke under den gamle hvalfangsten. Men det faktum at nordmennene helt fra førhistorisk tid – om enn til tider i beskjeden målestokk – enten selv har drevet, eller har deltatt i andre folks hvalfangst,1)Se bl. a. følgende litteratur: «Hvalfangsten i Finnmarken» av kaptein Juel i N. Fiskerit. 1888, 129—140 og 231—’252 og sstd 1889, 165—171.1 — P. R. Sollied, Hvalfangsten fra Bergen i ældre tider. Bergens Historiske Forenings Skrifter. No. 24 (Bergen 1911), 138—184 – Risting, 96—103. — Bogen, 7—’12^^| Kristian Østberg, Gammel norsk primitiv hvalfangst. Norsk bonderett IX, 76—99. synes likevel å knytte et bånd mellom den gamle og den nye hvalfangsten.

Det er som vi skal se, også andre forbindelseslinjer mellom det gamle og det nye på dette området. Det forholder seg riktignok så at en under den moderne hvalfangsten har utnyttet visse nye fangstfelter, men for en ikke liten del har den nye fangsten funnet fram til felter menneskene kjente til fra tidligere av, fordi finnhvalene i en viss utstrekning har holdt til i de samme farvann som de hvalartene en tidligere pleide å fange.

Går en til en nærmere undersøkelse av skyteredskapenes utvikling, oppdager en at fremmede folk allerede under den gamle hvalfangsten hadde oppfunnet og til dels tatt i bruk skyteredskaper som kan se ut som – og antagelig til dels også i noen utstrekning har tjent som – forløpere for de harpuner og kanoner som har spilt en så betydelig rolle under den moderne hvalfangsten.

Allerede på 1700-tallet introduserte englenderne en svingkanon for hvalfangst som imidlertid ikke kom til å få alminnelig utbredelse.2)W. Scoresby, An Account of the Arctic Regions, with a History and Description of the Northern Whale-Fishery II (Edinburgh 1820), 227 f. I årene omkring 1850 ble det i England,3)Jfr. British Patents for Inventions 1840—1860. Amerika4)Jfr. U. S. A. Patents 1840—1870. og andre steder oppfunnet en rekke nye skyteredskaper som har trekk til felles med de som er blitt nyttet under den moderne hvalfangsten. Det var sikkert flere momenter som ga støtet til disse oppfinnelsene. Fangsten hadde på denne tiden et ganske stort omfang, og en kan tydelig spore visse tendenser i retning av å gjøre den mer rasjonell. Hvalfangstfartøyene var blitt ganske store, og deres besetninger tallrikere enn før. De nye oppfinnelsene på skyteredskapenes område tør nok ses som ledd i et større forsøk på å effektivisere fangsten. Videre var det bare naturlig at de oppfinnerne som interesserte seg for hvalfangsten, nå søkte å utnytte de betydelige resultater en var nådd fram til på det rent skytetekniske område. En tør regne med at oppfinnerne ble tilskyndet til å modernisere skyteredskapene også fordi hvalene på de den gang brukte hvalfeltene var blitt færre og mer skye enn tidligere. Enkelte av de nye oppfinnelsene fra denne tiden synes tydelig å peke fram mot den moderne hvalfangsten, men på noen ganske få unntak nær var de beregnet på fangst av de lettere fangelige hvalartene og ikke på finnhval.5)Til fremstillingen i det foregående se: Wm. Scoresby, An Account of the Arctic Regions II, (Edinburgh 1820), 70 f., 79 o. fl. st. ‘-f* M. Scammon, Marine Mammals of the Northwestern Coast og North America, with an Account of the American Whale Fishery (New York 1874), 27, 226 228 o. fl. st. G. Brown Goode, Whales and porpoises. Sec. V, vol. I, in the Fisheries and Fishery Industries of the United States (Washington 1887), 247’—’264. j—| Walter S. Tower, A History of the American Whale Fishery (Publications of the University of Pennsylvania. Series in Political and Public Laws. No. 20) (Philadelphia 1907), 80 If. — Arne Odd Johnsen,The Shell Harpoon. A short Account of the Way in which Svend Foyn solved the Projectile Problem. (Norsk Hvalfangst-Tidende 1940), 222 — 241. — Arne Odd Johnsen, Spes & Fides. Dampskipet som innledet den moderne æra i hvalfangsten. (Norsk Sjøfartsmuseum. Skrift nr. 34) (Oslo 1940). — Chr. Bjelland Langberg, Trekk fra hvalkanonenes historie (Norges Handels- og Sjøfartstidende 7. mai 1941).

 

Engelsk og skotsk håndharpun.

Den gamle hvalfangsten gjaldt som nevnt hovedsakelig de hvalartene som var særlig lette å fange, men under den amerikanske hvalfangsten ble det også gjort store fangster av knølhval som jo hører til finnhvalenes gruppe.6)Charles Haskins Townsend, The Distribution of Certain Whales as Shown by Logbook Records of American Whaleships. Zoologica XIX (1935). Karakteristisk nok drev amerikanerne en ikke ubetydelig fangst på knølhval i tiden omkring 185o.7)Karl Brandt, WKale Oil. An economic Analysis (Fats and Oils Studies. No. 7. Food Research Institute. Stanford University, California 1940). Det vil si etter at de hadde skaffet seg mer effektive og tidsmessige skyteredskaper.

En vil av dette forstå at selv om det er meget som skiller den moderne hvalfangsten ut fra den gamle, så er det også meget som oppfordrer en til å se en sammenheng mellom det gamle og det nye. Vi er nå også i den heldige situasjon at vi kan beskrive et hvalfangstforetagende som danner et interessant bindeledd mellom den gamle og den moderne hvalfangsten. Det gjelder særlig amerikanerne Thomas Welcome Roys og Gustav Adolph Lilliendahls fangsttiltak på Island. Til tross for at Svend Foyn selv ikke la skjul på at han kjente godt til og hadde lært noe av Roys og Lilliendahl,8)Jarlsberg Tidende 1 No. 72. — Morgenbladet 1868, 12. sept., nr. 253. — Stortingsforhandlinger 1873, 5 dokumenter. Dokument nr. 5 og nr. 65. — Polyteknisk Tidsskrift 1878, 32—35. har hverken Risting eller noen annen norsk forsker av emnet så meget som streifet dette interessante overgangsfenomenet. Og det er kanskje heller ikke så merkelig da selv de mest fremstående amerikanske hvalfangsthistorikerne etter alt å dømme ikke har vært oppmerksomme på Roys’ og Lilliendahls forsøk på fangst av finnhval.9)Forfatteren av nærværende arbeid har imidlertid allerede tidligere i forskjellige skrifter kommet inn på dette emnet. Således i: Fra den moderne hvalfangsts gjennembruddstid. (Vestfoldminne II, 52—65, 1933). —? The Shell Harpoon. A short Account of the Way in which Svend Foyn solved the Projectile Problem. (Norsk Hvalfangst-Tidende 1940, 22’—-41). — Spes & Fides: Dampskipet som innledet den moderne æra i hvalfangsten. Norsk Sjøfartsmuseum. Skrift nr. 34 (Oslo 1940). — Svend Foyn og hans dagbok (Oslo 1943). — Se også min anmeldelse av Karl Brandts Wkale Oil. An economic Analysis, i Norsk Hvalfangst-Tidende 1941, 107 f.

Da jeg i 1940 søkte Old Dartmouth Historical Society and Whaling Museum, New Bedford, om nærmere opplysninger om disse to amerikanske pionérene innenfor den moderne hvalfangsten, viste det seg vanskelig selv for denne institusjons kurator, William H. Tripp, å finne nærmere opplysninger om Roys og Lilliendahl10)Se f. eks. Whaleman’s Shipping List (New Bedford), 1861, juni måned, sstds. 1865, 14. febr. og sstds. 1867, 19. febr. Det var først ved en selvstendig undersøkelse av manuskripter og aviser herr Tripp fant fram til stoff av interesse om sine to landsmenns pionérforetagende. Dette materiale som herr Tripp med stor elskverdighet har stilt til min rådighet, gir oss en rekke verdifulle meddelelser,11)B men de rikeste opplysninger om den amerikanske finnhvalfangsten på Island har jeg likevel funnet i nordiske kilder.

Hovedpersonen i det amerikanske hvalfangsttiltaket på Island var kaptein ThomasWelcome Roys.12)C Roys eventyrlige levnet og hans betydelige innsats i , den amerikanske hvalfangsten er på det nærmeste gått i glemmeboken.13)D Han hører imidlertid ganske utvilsomt til de mer interessante og betydelige personligheter innenfor den amerikanske hvalfangsten, og det er derfor å håpe at han før eller senere vil finne sin biograf. Roys som må være født14 omtrent på samme tid som Svend Foyn (dvs. 1809),15 satt inne med en nærmest enestående erfaring i alt som angikk hvalfangsten. Han drev fangst både i Sydhavet og i nordlige farvann.16 Størst anerkjennelse vant han i Amerika etter at han i 1848 som kaptein på «Superior» av Sag Harbour gjennom Behringsstredet trengte fram til de arktiske farvann. Ved denne bedrift brøt Roys veien for hvalfangsten i det nordligste Stillehav.17

Kaptein Roys* forsøk på å fange finnhval skriver seg fra 1856. Den 5. mai dette året seilte han med briggen W.F. Safford (174 Tons) fra Sag Harbour, New York, til farvannene ved Spitsbergen. Om hensikten med denne ekspedisjonen skriver Roys selv: «The object of the voyage of Wm. F. Safford was to ascertain if there was any Polar WTiales about Nova Zembla,29 or Straits of Waygatch30 and if there were none to try if a cargo of oil could be obtained from Whales previously unavailable to mankind».31

Amerikansk hvalfanger, barken Morning Star. (Foto: Hvalfangstmuseets fotoarkiv)

Kart over Island med amerikanske og danske hvalfangststasjoner i 1860-årene.

W.F. Safford var utstyrt med rifler av Roys’ egen konstruksjon. Ekspedisjonen som krysset fram og tilbake i farvannene fra Island til Novaja Semlja, fra Finnmarkskysten og til Hvitehavet, fant ingen «Polar Whales», men kom over store mengder blåhval, finnhval og knølhval. Roys forsøkte også å fange noen av disse finnhvalene. Om dette forteller han selv: «Vi skjøt 22 blåhval (Leviathans) hvorav en døde, 26 knølhval hvorav 4 døde og 4 finnhval hvorav ingen døde. 9 blåhval, 12 knølhval og 2 finnhval blåste blod hvilket er et bevis på at vårt sikte var tålelig godt og at alle granatene eksploderte.»32

Så snart Roys kom tilbake fra denne ekspedisjonen, forbedret han skyte- redskapene på grunnlag av sine erfaringer. Rifler og granater ble prøvd ved Royal Arsenal, Woolwich. Før redskapene var ferdigprøvd, tok Roys dem med seg for å eksperimentere med dem på fangstfeltet ved Portugal. Ved denne anledning fikk han skutt av den venstre hånden, idet granaten eksploderte i geværet for ham. Så snart Roys hadde fått hånden amputert i Oporto, dro han tilbake til England for å fortsette sine eksperimenter. I de årene som fulgte (dvs. —Sg), var Roys travelt beskjeftiget med å forbedre sine redskaper i England, å prøve dem i fangsten og så å forbedre dem på ny. Etter Roys’ egen beskrivelse å dømme nyttet han på denne tiden et prosjektil som besto av både granat og harpun og som festet den trufne hval til hvalbåten ved en line. Det er knapt noen grunn til å tvile på at dette skyteredskapet er identisk med den rakettharpun Roys fikk britisk patent på i 1857.33 Han skjøt hvert år noen hval av finnhvalenes gruppe med denne harpunen, men alltid var det noe som ikke fungerte som det helst skulle. Sine skyteforsøk drev Roys i disse årene på hvalfeltene ved den portugisiske og spanske kysten og i vest-indiske farvann.

Roys møtte utallige hindringer under sine forsøk, men det gikk tydelig nok fremover med prøveresultatene. I 1859–60 uttalte han seg i et brev meget optimistisk om sjansene til å starte en finnhvalfangst i stor målestokk: Jeg har sett disse hval på reiser ved sørkysten av Grønland, ved sørvest- og nordøstkysten av Island, ved Jan Mayen, ved Bjørnøya og langs isen til Novaja Semlja, ved munningen av Hvitehavet og ved alle fjordene på nordkysten av Russland, Sverige (sic!) og Norge, ned til St. Kilda rocks nær «The north Channel»,34 og ved kysten av Spania og Portugal og ved Afrikakysten til Kanariøyene der de finnes i vintersesongen. Av blåhvalen synker 1 av 3 drfepte, av finnhvalene 2 av 3 og av knøl 1 av 2. Jeg har alltid inntil for 2 måneder siden ansett det som helt ugjørlig om ikke umulig å hindre hvalene i å synke, men tilfeldige omstendigheter har lært meg at dette kan bli gjort både lett og sikkert.

Jeg har nå konstatert at skytevåpenet dreper 1 à 2 anskutte hval så sant tidsbrannrøret er antent, og at jeg kan få fast (til en hval) på 100 fots avstand og mer, at jeg om nødvendig kan øke skuddsfyrken til 5 eller 6 ganger det den nå er, at vi kan komme på 100 fots avstand av enhver art av hval som svømmer i havet, og at jeg har all grunn til å anta at jeg helt kan hindre alle hval i å synke. Vi mangler nå bare velgjorte våpen, systemet for å holde hvalen flytende ferdig til bruk og et skip utstyrt for nok en ekspedisjon for å gjøre hele tingen komplett og for å plasere hele hvalfangstbedriften på en bred og sikker basis og for å utelukke enhver mulighet for at hvalfangstbedriften kan bli ulønnsom, hvilket snart vil inntreffe om ikke noen skaffer midlene til å fange de andre hvalene som tidligere ikke har vært tilgjengelige for menneskeheten.35

Britisk patent på forbedret rakettkanon og harpun utstedt til Thomas Roys og Gustav Lilliendahl i 1865. Patentbrevets første side viser til et patent på rakettkanon og harpun som Roys hadde uttatt tidligere.

Det kan ikke være tvil om at Roys tegnet fremtidsutsiktene i altfor lyse farger. Han kunne f.eks. ikke peke på fangstresultater som ga ham grunn til en så lyserød optimisme. Brevet er skrevet for å utvirke økonomisk støtte av New Bedford-hvalfangerne, og Roys har derfor fremhevet det løfterike ved det nye hvalfangsttiltaket. De store fremtidsperspektivene Roys rullet opp, sto i realiteten i fet sørgelig misforhold til de resultatene han hadde oppnådd. Dette var trolig også én av grunnene til at han ikke fikk støtte av den person han henvendte seg til.36

Thomas Roys og Gustav Lilliendahls rakettharpun som de fikk britisk patent på i 1865.

I det hele synes Roys å ha hatt tilbøyelighet til å overvurdere effektiviteten av sine redskaper og sin fangstmetode. Hans avertissementer og hans uttalelser kan virke bluffbetonte.37

Et avertissement innrykket av G. A. Lilliendahl i en amerikansk avis i juni 1865.

I tiden omkring 186038 kom Roys i økonomisk interessentskapsforhold med Gustav Adolph Lilliendahl, New York, som var innehaver av «en Fabrik eller et Laboratorium efter større Maalestok for Fyrværkerisager.»39 Først på 1860-tallet drev Lilliendahl og Roys fangst på finnhval i det nordlige Atlanterhav og Nordhavet med seilskip og rakettapparat, men omla deretter fangsten idet de i 1865 anskaffet seg en landstasjon i Seydisfjord på østsiden av Island. Lilliendahls og Roys’ kompani hadde et utpreget kosmopolitisk preg. I 1865 drev de fangsten med to skip: Seil- barkskipet Reindeer av New York som førte amerikansk flagg, og den lille skruedamperen Visionary som samme år var ferdigbygd i Skottland. Den gikk under dansk flagg. Begge fartøyene var utstyrt med små hvalbåter (robåter). Mens Reindeer det meste av sommeren lå til ankers i Seydisfjord omtrent som et stasjonsskip, gikk Visionary stadig ut på fangst med et par hvalbåter (robåter) på slep, da den var for liten til å heise disse. Så snart en hval var drept og fanget, tok Visionary den på slep inn til Seydisfjord og la den langs siden av kokeriskipet Reindeer. Her ble den fangne hval avspekket, og spekket ble smeltet til olje i gryter som på gammel hvalfangervis var oppmurt på dekket noe foran storluken.

Hvalspekket smeltes til olje ombord på kokeriskip i den gamle hvalfangstens dager.

Amerikanerne var lenge uheldige med fangsten i 1865. Dels klikket granatene, dels rakettene. Først etter at det var fremstilt nye raketter i Seydisfjord, begynte fangsten å ta seg opp. Det ble det året drept 40 hval, men det lyktes bare å fange 20 av dem, de skal ha gitt et utbytte på ca. 900 tønner olje.40 I september totalforliste Visionary. Ekspedisjonen forlot imidlertid Seydisfjord først i siste halvdel av november da den gikk med fangstutbyttet til Dundee i Skottland. Som deltagere i sitt fangstforetagende hadde Thomas Roys broren Samuel Roys og halvbrødrene Henry, John og Andrew Roys. Disse var dels skyttere, dels betrodd andre viktige verv. Meget tyder på at Roysene på denne måten søkte å holde sine fangsthemmeligheter for seg selv. For øvrig nyttet Lilliendahl og Roys for det meste amerikanere, skotter, dansker og islendinger til sitt foretagende.

Fra en hvalfangststasjon på Island. Etter tegning i Illustreret Familie-Journal, ca. 1870.

Vinteren 1865–66 forberedte Lilliendahl og Roys en hel liten offensiv mot de sterke hval og kunne den følgende vår sette 3 dampskip inn i fangsten; Liteno som var omdannet fra skonnert til skruedampskip, og de hos Henderson, Colesbourne & Co. i Renfrew ved Glasgow 2 nybygde jerndamp- skipene Steypireyder og Vigilant. Det siste tilhørte Henderson, Anderson & Co., Liverpool, men ble under fangsten ført av Henry Roys og opererte som et ledd i amerikanernes foretagende. Alle tre skipene førte dansk flagg.

Det synes av kildene å gå fram at kokeriskipet Reindeer ikke kom til Seydisfjord dette året. Meningen var øyensynlig i denne sesongen å koke spekket dels på et kokeri på land som var bygd allerede det foregående året, og dels ombord på S/S Steypireyder og Vigilant. Hvert av disse søsterskipene var nemlig forsynt med et meget kostbart dampkokeri og med tilhørende hydraulisk presse, men ingen av delene svarte til hensikten. Så å si hele fangsten måtte derfor bli tilvirket på land og stasjonens dampkokeri måtte utvides med 4 kjeler.

Tegning i Svend Foyns dagbok av amerikanernes skyteredskaper (øverst) og Roys’ gummisfropp. D. e. akkumulatoren som Roys uttok norsk patent på i 1866, og som Foyn opptok som et ledd i sin fangstmetode. Til høyre: hvalspillet.

Dette dampkokeriet var innrettet til å koke olje både av spekket og benene.42 Det ser – tidspunktet tatt i betraktning – ut til å ha vært noe i retning av det mønstergyldige. Det var utvilsomt for en vesentlig del bygd opp på grunnlag av de erfaringene Ths. Roys hadde inn vunnet under den gamle fangsten, og kom i hovedtrekkene trolig til å tjene som forbilde både for Det danske Fiskeriselskabs og for Svend Foyns første kokeri av lignende art.

Vi skal imidlertid merke oss at akkurat som kokeapparatene og de hydrauliske pressene på Steypireyder og Vigilant viste også den benknusemaskinen Roys hadde anskaffet, seg ubrukbar, og av den grunn ble den ene dampmaskinen så å si overflødig. En stor mengde kostbare apparater var anskaffet til ingen nytte. Dessuten viste skyteredskapene seg noe mangelfulle også dette året. Rakettene var ikke kraftige nok til å trenge langt inn i dyret og flere av granatene ville ikke springe. En rekke rakettharpuner måtte derfor omarbeides på stasjonen i Seydisfjord.

Den rakettharpunen amerikanerne nyttet på Island i 1865 og senere, er utvilsomt identisk med det apparat Ths. Roys og G.A. Lilliendahl uttok britisk patent på i 1865.43 Svend Foyn har i sin dagbok under besøket på Island gitt følgende korte og konsise beskrivelse av amerikanernes skyteredskaper: «Harpunen hvori Linen er, udskydes fra Skulderen af et Jernrør, der fremdrives a f en Raketsats der tendes af en Pistol, foran paa Raketten er en exploderende Piil (dvs. granat)* som tændes naar den er udbrændt.»44 Disse Svend Foyns ord skulle kunne tjene som en kortfattet forklarende tekst til den tegning av Roys og Lilliendahls rakett-harpun som er gjengitt på omstående side.

For en uinnvidd kan det ved første blikk se ut som en svakhet ved amerikanernes skytemetode at kanonen eller rettere skyterøret skulle balanseres på skytterens skulder. I høy sjøgang og hard blåst må jo dette ha vært litt av et kunststykke.

Ingeniør- og båtkyndige har imidlertid på forespørsel meddelt meg at Roys’ skytemetode nok var den heldigste når det gjaldt fangst fra robåter. Ble skyterøret festet i båtens stavn, ville det lett bli for lavt plasert. Dertil kom at en sjø- og båtvant mann skulle kunne innrette sitt sikte godt til tross for sjøgangen.45

Roys har trolig fått ideen til sitt rakettvåpen fra det rakettartilleri som ble nyttet av militære ved midten av 1800-tallet. Sambandsstatene nyttet rakettvåpen i krigen mot Mexico i 184446 og i Europa var disse våpen kjent og brukt i tiden fra 1840-årene og til ut på 1870-tallet. Tidligere på 1800- tallet var den av William Congreve47 i 1804 oppfunne brannrakett tatt i bruk av militære i Europa og nyttet bl. a. ved bombardementet av København i 1807. Congreve gikk i 1820-årene også med planer om å nytte sin rakett til hvalfangst. Fyrstinne von Lie ven forteller om dette i et brev (av 10. febr. 1821) til fyrst Metternich: «Congreve wants to use his rocket for making war on whale. He dined with me yesterday. He explained all sorts of marvellous things to me, but I can remember this alone: He wants the rocket not only to shoot into the whale the harpoon which is to secure it, but also to explode in the wretched creature’s belly, so as to prevent it submerging and thus make its capture easy for the Whalers. Odious manl Whales are probably delightful beings.»

I tiden nærmest etter Congreves død (o: 1828) forsynte den danske artillerikaptein Schumacher rakettene med kuler, granater og kardesker.49 Det var disse våpen som ble nyttet av de militære fra 1840-årene av. Det var trolig bl. a. både Congreves resultater og planer og Schumachers oppfinnelser Roys og Lilliendahl bygde videre på i sine forsøk på å skape effektive skyteredskaper for fangst på finnhval. Det er i denne sammenhengen verd å merke seg at Roys i tiden 1856–65 gjerne prøvde sine rakettapparater ved Royal Arsenal, Woolwich, der Congreve tidligere hadde vært øverste sjef.

I den 2. verdenskrig fikk rakettvåpnene sin renessanse. De ble nyttet bl. a. som skytevåpen for fly. For fly som for de små robåtene Roys og Lilliendahl brukte til hvalfangsten, var det av betydning at rakettvåpenet var relativt lett håndterlig ogutenrekyle. Det rakettvåpenet Roys og Lilliendahl var mestere for, tør trygt karakteriseres som en ytterst interessant og sinnrik oppfinnelse.

Harpungevær, ladd.

Ifølge O. C. Hammers dagbok klarte amerikanerne da også både å skyte og fange hval selv i hardt vær.

Roysenes fangst foregikk omtrent på denne måten: De tre dampbåtene gikk ut, hver med et par robåter på slep. Så snart en fra en av dampbåtene fikk øye på hvalblåst, gikk syv mann i hver av de små fangstbåtene og disse forfulgte hvalen. Det gjaldt å komme hvalen på godt skuddhold, og så for skytteren å få godt sikte. Idet skuddet gikk av, for harpunen ut av skyte- røret og slepte linen med seg slik at den trufne hval ble fast til båten. Døde hvalen momentant, var det hele svært enkelt. Da rodde båten bort til hvalen, det ble satt en håndharpun i den og denne ble overlatt til dampbåten som kom på signal.

Sank hvalen umiddelbart, og ble den så tung at båten ikke bar den, måtte en fire linen til dyret nådde bunnen og gi tampen til dampskipet som så gikk gang med å få hvalen hevet, om dette var mulig.

Ble hvalen såret, men slik at harpunen satt fast, tok den gjerne båten på slep i stor fart. Roys hadde ifølge kaptein Tvedes meddelelser50 montert et så upraktisk spill i robåtene at det var praktisk talt umulig for dem å hale seg inn på hvalen for å harpunere den på ny. Det ble derfor den andre hvalbåten som måtte prøve å få gitt hvalen nådestøtet.

Etter at amerikanerne hadde foretatt en del skyte eksperimenter i Seydisfjord forsommeren 1866, lyktes det dem å bringe skyteredskapene i tålelig stand, og et stykke ut i juni kom fangsten i god gjenge. Etter kaptein Tvedes notater å dømme,51 minner amerikanernes fangst sommeren 1866 meget om Foyns i gjennombruddsåret 1868. Ved utgangen av september hadde amerikanerne i alt fanget 40 og drepte mange flere hval, for det meste blåhval, men også en del finnhval og knølhval. Av fangsten ble det tilvirket mellom 300 og 2 400 tønner olje. Av Tvedes beskrivelse får en et sterkt inntrykk av at amerikanerne ved å vise større energi og akkuratesse i ett og alt nok hadde kunnet oppnå et betydeligere utbytte av sin fangst både i 1865 og i 1866.

Amerikansk hvalfangerflåte innefrosset i isen og forlatt av mannskapet i september 1871. (Wikimedia Commons)

I forhold til de veldige omkostningene amerikanernes foretagende hadde krevd, var fangstutbyttet lite også i 1866. Forretningen gikk med tap og Roysene trakk seg ved denne sesongs avslutning52 ut av den bedrift Thomas Roys med så stor iver hadde tatt fatt på 11 år tidligere. Lilliendahl ville imidlertid ikke gi opp ennå, men ledet fangsten fra Seydisfjord alene i 1867. Resultatet ble 36 fangne hval. Bedriften må dette året ha gått med underskudd. Selskapet gikk fallitt, og dette store amerikanske forsøk på å drive moderne hvalfangst ved Island ble oppgitt.68

Thomas Welcome Roys’ og Gustav Adolph Lilliendahls hvalfangsttiltak på Island danner et meget interessant kapitel i hvalfangstens historie.

Dette amerikanske opptaket til en moderne hvalfangst var så sinnrikt og stort anlagt, og det kunne oppvise så betydelige resultater at meget kan synes å tyde på at Roys og Lilliendahl her var i ferd med å grunnlegge en ny næringsvei av store dimensjoner. Spør en om hvorfor forsøket ikke lyktes, er det ikke lett å gi et kort og fyllestgjørende svar. Årsakene var sikkert mange.

Sammenligner en Roys’ fangstmetode med den Svend Foyn etter flere forsøk fant fram til sist i 1860-årene, faller det i øynene at Foyns var den overlegne. Men dette behøver ikke å utelukke at Roys’ fangstsystem kunne ha ført fram til en lønnsom fangst om bedriften hadde vært ledet med den samme energi som f. eks. Foyns. Det fremgår klart nok av Svend Foyns dagbok at han var imponert over amerikanernes tiltak og at han i de år som fulgte nærmest etter 1866, kopierte enkelte ledd i deres fangstsystem. Foyn uttalte i en avisartikkel i 1868 bl. a. at amerikanernes redskaper forekom ham «altfor kostbare for vore Forholde».54 Her er Foyn inne på noe vesentlig. Rakettharpunen som det nok her særlig siktes til, var kostbar, og kostbar var også hele den måten den amerikanske fangsten ble ledet og drevet på. Istedenfor som Foyn å gjennomprøve alle redskaper og metoder i det små, slo amerikanerne hurtig stort på, og hvert feiltrinn ble derfor overordentlig kapitalødende.

Mens Foyn personlig med den største årvåkenhet og nidkjærhet ledet alle ledd i sin bedrift, ser det ut til at amerikanernes var ledet på en temmelig slapp måte. En får åv kildene et sterkt inntrykk av at Ths. Roys selv om han var omtrent jevngammel med Foyn, ikke på noen måte lenger var i besittelse av en vitalitet, arbeidsførhet og initiativrikdom som kunne måle seg med Foyns. Kapteinløytnant Hammer uttalte da også allerede i 1866 følgende om de amerikanske hvalfangere på Island: «Den eneste, der duer eller har duet noget i Hvalfangst, er gamle Thomas Roys, men han er snart for gammel . . .»55

Det er så meget større grunn til å anta at det amerikanske tiltaket ville ha kunnet lykkes om det hadde vært drevet forsiktig og energisk, som fangst- året 1866 til tross for all uforsiktig ødselhet ikke oppviste noe egentlig tap. Kapteinløytnant Hammer uttaler i sin dagbok følgende om Lilliendahl og Roys’ fangstutbytte i 1866: «Omend dette sidste maatte synes tilfredsstillende, saa viser en for de tre til Fangsten anvendte Skibe foretagen Beregning kun et til Rentedækning høyst ubetydeligt Overskud.»56

Det kan ved første blikk se nesten uforklarlig ut at Roys-brødrene trakk seg ut av foretagendet etter et år med relativt lovende fangstutbytte. Grunnen ligger sannsynligvis bl. a. i de store tap de uheldige fangstforsøk hadde påført dem gjennom en lang rekke år.

Gammelt hvalfangerhus i Siasconset på Nantucket-øya, Massachusetts. Siasconset har Atlanteren foran seg. På stranden star et skilt med en hånd pekende utover havet: 3000 mil til Spania. De gamle morsomme husene hvor hvalfangerne og fiskerne bodde, er omslynget av rosenbusker. De beboes nå mest av sommergjester.

Amerikansk kapital og arbeidskraft søkte for øvrig på denne tiden stadig mer over fra hvalfangstbedriften til andre virksomheter, som var mindre hasardiøse og som ga arbeiderne bedre og behageligere levevilkår. I New Bedford skjøt det opp en profitabel bomullsspinnerindustri fra 1846 av.61 En rekke andre industrier og det gigantiske arbeid for å legge Vesten under plogen trakk veldige mengder av kapital og arbeidskraft til seg. Og etter at oljekildene i Pennsylvania ble åpnet sist på 1850-tallet og bød på råstoffer som hadde alle betingelser for å ødelegge markedet for sperm- og hvaloljen, måtte det stå som innlysende for de fleste amerikanere at hvalfangsten ikke lenger hadde noen stor fremtid for seg.

Kapteinløytnant O.C. Hammer.

Kapteinløytnant Hammer som robbefanger.

De spesielt amerikanske priskurvene for hval olje og barder i 1850- og 1860-årene kaster et forklarende lys over den økonomiske bakgrunnen for Roys og Lilliendahls fangsttiltak.62 Prisene på disse råproduktene var bl. a. som følge av Krimkrigen jevnt stigende fra 1853 til 1856. En tør nok regne med at denne prisstigningen på olje fra 58 ^ til 79^2 cent pr. gallon og på barder fra 34^2 til 58 cent pr. pund – sammen med den sterke tilbakegangen innenfor retthvalfangsten – har vært en medvirkende grunn til at Thomas Roys i 1856 våget å gi seg i kast med den store oppgaven: å skape en moderne fangst på finnhval. I de årene som fulgte, sank den amerikanske prisen på hvalolje betydelig og nådde i 1861 et lavmål med 44 gallon. Bardeprisene var relativt gode, men svingte sterkt opp og ned i det samme tidsrommet. Hvaloljen var imidlertid hovedproduktet av fangsten, og oljeprisen var derfor av utslagsgivende betydning for denne fangstnæringen.

Prisnedgangen fra 1856 til 1861 står i godt samsvar med Roys’ brev fra 1859-—bo som klart nok forteller at denne pionéren hadde store økonomiske vansker å kjempe med. Først på 1860-tallet fikk Roys imidlertid Lilliendahl til kompanjong og sammen utvidet de to bedriften sterkt, særlig i 1865 og 1866. Det oppsvinget Roys’ bedrift fikk i disse årene, skyldtes i første rekke den amerikanske borgerkrigen. Krigen virket lammende på en rekke nær- inger i Sambandsstatene, behovet for en rekke produkter, deriblant hvalolje og barder, økte sterkt, og prisene på de to sistnevnte varene steg i løpet av fire år til omtrent det tredobbelte av prisnivået i 1861.63

De relativt høye oljeprisene i 1864 og 1865 må etter alt å dømme ha virket sterkt med til at Roys og Lilliendahl i 1866 gikk i gang med et betydelig hvalfangsttiltak med stasjon i Seydisfjord og til at de året etter utvidet denne bedriften så sterkt. Årene 1866 og 67 bød imidlertid på en markert nedgang i prisene på de viktigste hvalproduktene, hvaloljen hadde i 1867 sunket til ca. 5o% *av det amerikanske prisnivået to år tidligere.

Dampskipet Thomas Roys. I forgrunnen en hvalfangerbåt. Mannen i forstavnen med skyterøret over skulderen.

Denne nye motgangen knekket forståelig nok både bedriftens økonomi og Roys’ og Lilliendahls optimisme.

Krigskonjunkturen (1861–65) hadde gitt Roys’ hasardiøse pionértiltak et blaff i seilene. Med freden kom det økonomiske livet i Sambandsstatene igjen i sin gamle gjenge. Det indre landnåm og industrialiseringen tok stadig større proporsjoner og slukte i stadig sterkere grad initiativ, kraft og kapital. Thomas Roys’ interessante pionértiltak sto på sett og vis i strid med viktige drivkrefter i Sambandsstatenes økonomiske utvikling i dette tidsrommet. Og mot slike krefter kjemper menneskene som regel forgjeves.

Når Roys’ forsøk på å drive moderne hvalfangst ikke førte fram, skyldtes det som en vil forstå, for en vesentlig del enkelte av de faktorene som førte til en så sterk tilbakegang i den amerikanske fangsten i det hele. Men Roys og hans kompanjong Lilliendahl har fortjenesten av å ha tatt opp en relativt resultatrik moderne hvalfangst i nordiske farvann. De var foregangsmenn i en næringsvei som senere skulle få internasjonale dimensjoner, og deres tiltak har påviselig gitt impulser til både danske, hollandske og norske hvalfangere, det vil i første rekke si til kapteinløytnant O. C. Hammer, til kaptein Bottemanne og til Svend Foyn.

Kapteinløytnant O.C. Hammer som med bravur hadde deltatt i 1. og 2. slesvigske krig var en av de drivende krefter ved stiftelsen av Det danske Fiskeriselskab. Dette selskap varet typisk patriotisk foretagende. Hensikten med det var tydelig nok å skape en dansk fiskeri- og fangstnæring fra Island for på havet å finne en slags kompensasjon for hva Danmark hadde tapt i krigen. Selskapet ble stiftet i desember 1865 med en aksjekapital på 180 000 riksdaler.64 Fra først av var det meningen at selskapet i liten målestokk og rent. forsøksvis skulle prøve å drive hvalfangst etter Lilliendahls og Roys’ metode, men håpet om stor fortjeneste førte til at hovedvekten kom til å bli lagt på hvalfangsten.

Det danske Fiskeriselskabs Thomas Roys under seil. (Wikimedia Commons)

Hammer satte seg allerede før selskapets start i forbindelse med Thomas Roys. Det ble dem imellom avtalt at kaptein Tvede, som var utsett til fører for et av fiskeriselskapets skip, skulle få komme ombord i Lilliendahl og Roys’ farføyer for å studere hvalfangsten i praksis. Amerikanerne skulle gi Tvede alle de opplysninger han hadde bruk for. John Roys og tre andre amerikanere – skyttere og hvalbåtførere – skulle gå ombord i Det danske Fiskeriselskabs hvalfangerdamper og gi danskene opplæring i fangsten. Til gjengjeld forpliktet Hammer seg til å kjøpe et større parti av Roys’ rakettharpuner.

Kaptein Tvede ble sommeren 1865 oppmerksom på at amerikanernes hvalfangstmetode var langt fra å være fullkommen, men da fangsten gikk bedre i siste del av sesongen, og da det i det hele ble brakt i land 20 hval, betraktet danskene tross alt hvalfangstbedriften som lovende. Fiskeriselskapet anskaffet seg blant annet en hvalfangerdamper på 108 12 kommerselest; som en kompliment til pionéren på området fikk den navnet Thomas Roys.65

Mot slutten av april 1866 kom Hammer med Thomas Roys til Hafnarfjordur på sørvestkysten av Island og anla enhvalfangststasjonder. Hammer hadde John Roys og de tre amerikanerne alvorlig mistenkt for å drive sabotasje og det varte da heller ikke lenge før disse etter felles overenskomst forlot bedriften.66 Under oppholdet i Hafnarfjordur fikk Hammer underretning om at fangstforholdene på denne tiden skulle være særlig gunstige på sørøstkysten av Island. Her lot Hammer anlegge et etablissement nr. 2 i Djupivogur og fra denne stasjon berget han sin første hval uten amerikanernes hjelp, men helt etter deres metode. Danskenes fangstutbytte ble dette år 6 hval og andel i to ilanddrevne. Noen og tredve hval som var drept, gikk tapt.67 Det år som fulgte, ble resultatet 14 fangne hval.68 1868 var et særlig uheldig år69 for Det danske Fiskeriselskab. Det ble ikke brakt i land mer enn 6 hval denne sesong.70 Da Thomas Roys forliste i 1869, ble det bare fanget én hval dette året. Etter reparasjoner gikk Thomad Roys under Hammers ledelse på selfangst i 1870, men skipet ble alvorlig lekk under fangsten og led totalforlis ved ankomsten til Island.

Ved utgangen av februar måned 1871 ble det i generalforsamling besluttet å oppløse Det danske Fiskeriselskab. Selskapet hadde da i flere år vært forfulgt av en rekke uhell og hadde den hele tid gått med underskudd. Det samlede tap beløp seg til vel 250 000 riksdaler og herav skyldtes ca. 175 000 rdl., dvs. betydelig mer enn 23 av totalbeløpet, det uheldige hvalfangsttiltaket.

Det danske Fiskeriselskab var som nevnt et patriotisk tiltak. Til tross for stadige underskudd og til tross for at selskapets fremtidsutsikter den hele tid var alt annet enn lyse, ofret danske kapitalister tusener og atter tusener av riksdaler på dette eiendommelige, improviserte tiltaket. Særlig når det gjelder hvalfangsten, tør danskenes tiltak karakteriseres som dumdristig. På et tidspunkt da drevne amerikanske hvalfangere ennå eksperimenterte med fangst av finnhval, lot danskene ség lokke inn i denne bedriften og til driftsbestyrer satte de marineoffiseren Hammer. Hammer var utvilsomt en energisk og i mange henseender utmerket mann, men noen erfaring i ishavsfangst hadde han ikke. Det var derfor ikke å vente at han skulle kunne gjøre det bedre enn amerikanerne. Så merkelig er det heller ikke at rutinerte fangstfolk som Roys-brødrene så på danskene som «greenhorns» og behandlet dem deretter.

Danskenes store feiltak var at de gikk i gang med hvalfangsten uten selv å sitte inne med grundig erfaring om ishavsfangst. De hadde tydeligvis lett for å lære, var arbeidsomme og orienterte seg godt. De forsøkte til og med å forbedre Roys’ fangstmetode. Hammer plaserte skyterøret på et stativ, og han fikk det danske orlogsverft og fyrverkeren Gaetano Amici til å lage forskjellige typer av rakettharpuner. Videre foretok han visse endringer ved hvalbåtenes (robåtenes) innredning.

Det interessanteste resultat av danskenes mislykte forsøk på hvalfangst er kanskje den granatharpunen Gaetano Amici fikk dansk patent på 3. sept. 1867. Amici som var ført inn på hvalfangstproblemene ved sitt arbeid for Det danske Fiskeriselskab, har øyensynlig allerede vinteren 1866–67 begynt å tvile på at det var rakettharpuner som skulle løse fangstproblemet. Det apparat Amici fikk patent på, besto av en kanon med fire rifleganger. Kanonen skulle ha en åpning i underkant slik at det prosjektil som skulle skytes ut, kunne føre med seg en line. Forenden av prosjektilet skulle bestå av en spisskantet granat som skulle tennes ved et brannrør. Når granaten eksploderte, ble satsen i 3 brannrør (i prosjektilet) antent, og berved ble det utviklet en kvelende gass. På siden nærmest granaten var det anbrakt fire kniver (dvs. agnorer) som ble åpnet ved granatens sprengning. Tvers gjennom det korte prosjektil gikk en bolt forsynt med en ring. I denne ringen skulle det være en jernbøyle forsynt med trosse (line). (Se illustrasjon under.)71

Gaetano Amicis patenterte granatharpun og kanon.

Det var som en vil forstå, en granatharpun som skulle skytes ut ved kruttladning av en kanon. Amici her tok patent på. Hans prosjektil forener på denne måten granat og harpun og er forsynt med en line som skulle feste hvalen til båten. Det er en iøynefallende forskjell mellom Foyns granatharpun av 1870 og Amicis av 1867, men der er også forskjellige likhetspunkter.

Det er ikke umulig at Amicis apparat har vært et av de momenter som fikk Foyn til å forene granat og harpun i ett prosjektil, men noe helt sikkert

vet vi ikke om dette. Allerede Roys’ prosjektil og andre granatharpuner hadde jo også hatt disse egenskapene. Det ser ikke ut til at Amici’s patenterte granatharpun ble prøvd i fangsten. Både i 1867 og det følgende år nyttet Hammer rakettharpuner, og etter 1868 ble det ikke mer av den danske hvalfangsten. Det er sannsynlig at Foyn har stiftet bekjentskap med Amicis oppfinnelse da han i oktober 1868 oppholdt seg i København bl. a. for å konferere med kapteinløytnant Hammer. Den danske avis «Fædre- landet» tok i den anledning inn følgende Notis: «Norges bekjendte og ansete Robbefanger, Captein Svend Foyn, der i Aar har drevet Hvalfangst med Held, har i disse Dage opholdt sig her i Byen for at meddele og modtage gensidige nyttige Oplysninger om den Maade, hvorpaa Hvalfangsten drives af Captein Hammer og ham selv. Vi haabe, hans Besøg maa bære Frugter for begge Parter.»72

Under besøket i København talte Foyn også med Amici. «Jeg har raad- spurgt den bekjendte Kjøbenhavnske fyrverker Amaci (sicl); jeg har benyttet tydske og engelske granater, men alt ti! ingen nytte; …» uttaler Foyn i sin patentsøknad av 1870.73 Noe kan Foyn nok ha lært av en så dyktig fagmann som Amici, men rimeligvis ikke svært meget mer enn han visste fra før. En tør nok gå ut fra at Amici og Hammer hadde mer å lære av den norske ishavsfangstens grand old man enn omvendt. Foyn hadde utvilsomt rett da han i sin patentsøknad av 1873 bl. a. skrev følgende: «Kaptein Hammer af den danske marine udrustede ligeledes en kostbar expedition i samme øjemed uden større held, idet han i 1869 maatte lade opgaven uløst. Jeg skal her anføre som et bevis paa, at min methode er fuldstændig ny, at da jeg senere raadede kapt. Hammer til ligesom jeg at skyde hvalen fra selve dampskibet, fik jeg til svar, at han isaafald aldeles maatte omdanne sine redskaber, hvortil hans selskab manglede de nødvendige midler.»74

Det danske Fiskeriselskabs hvalfangstbedrift var lite nyskapende, den tok så å si alt i arv fra Lilliendahl og Roys’ foretagende. For Foyn har det imidlertid antagelig vært av en viss verdi at han gjennom Hammer kunne få god greie på amerikanernes fangst- og tilvirkningsmetoder.

Også fra hollandsk side ble det gjort et forsøk på å drive moderne hvalfangst etter Roys og Lilliendahls metode. Det var et rent tilfelle som førte til at hollenderne gikk i gang med denne entreprise. Høsten 1865 kom den hollandske skonnert Jan Albert ført av kaptein Bottemanne til kysten av Island med en ladning kull destinert til amerikanernes hvalfangstetablissement i Seydisfjord.75 Det røk opp en sterk storm, skonnerten drev inn på land, ble kondemnert og for assurandørens regning tilslått Lilliendahl og Roys. Ved dette besøket må kaptein Bottemanne ha fått høve til å gjøre seg kjent med amerikanernes fangsttiltak. Det ligger derfor nær å anta at det var under dette Islandsoppholdet Bottemanne fikk impulsen til å starte et hollandsk hvalfangst­selskap.

Hollenderne hadde ærerike hvalfangsttradisjoner å se tilbake på. De hadde i første halvdel av 1800-tallet forgjeves søkt å gjenopplive sin gamle hvalfangst,70 og kaptein Bottemanne ønsket nå å skape en moderne hollandsk hvalfangst. Det lyktes ham også å få noen Rotterdam-kapitalister til å stifte et hvalfangerselskap (1869) som satte seg som oppgave å fange hval etter Lilliendahl og Roys’ metode. Selskapet anskaffet en skruedamper Noordkaper med mindre fangstbåter til fangsten.77 Kaptein Bottemanne drev som amerikanerne og danskene fangsten ved Island. Det første året – 1870 – fanget han bare én hval. Året etter fikk han drept 26 hval, men berget bare halvparten. Da fangsten ikke viste bedre resultater i 1872, ble dette hollandske hvalfangsttiltaket likvidert. Et fornyet hollandsk forsøk i 1875 slo også feil, og dermed var det inntil videre slutt med hollendernes initiativ for å få i stand en moderne hvalfangstbedrift.78

Det samlede antall hval som ble fanget etter Roys’ metode, var ikke særlig stort, men likevel så betydelig at det materiale vi har trukket fram i denne forbindelse, fortjener å stilles ved siden Foyns fangstresultater i de samme årene.79

Den hollandske hvalfanger Noordkaper.

1 Helt eksakte fangstresultater er det vanskelig å etablere i denne kolonne da de forskjellige kilde- meddelelser kan divergere ganske sterkt. De nedenfor anførte tall tør betraktes som minimumsoppgaver.1 Helt eksakte fangstresultater er det vanskelig å etablere i denne kolonne da de forskjellige kilde- meddelelser kan divergere ganske sterkt. De nedenfor anførte tall tør betraktes som minimumsoppgaver.
2 Se kaptein Tvedes artikkel: «Den amerikanske Hvalfangervirksomhed under Island i 1865—1866». (Dansk Tidsskrift for Fiskeri. 2 Aarg. 1868, 5o—69. Jfr. «Udtog av Capt.lnt. O. Hammers Dagbog» i samme tidsskrift 1868, 218’—290. Se også Kaptejnløitnant O. C. Hammer. En Livsskildring ved R. Hammer, 198.
3 Se de under 1 2 3 4 oppførte kilder. Lilliendahl og Roys’ fangst oppgis dette år til 40 1⁄2 hval, dette regnes for 41 hval da den hval kompaniet fikk en andel av, tør regnes som et resultat av Roysemes fangst. Danskenes fangst utgjorde dette år 6 hval samt andel i to hval. Vi har regnet den danske fangst dette år til 8 hval, dels av samme grunn som for Roysernes vedkommende, dels fordi Thomas W. Roys i et avertissement i Whalemens Shipping List 1867 19. feb. meddelte at det i 1866 med hans rakettharpun ved Island ble fanget 43 blåhval, 7 knøl og 12 finnhval, det vil tilsammen si 62 hval. Regner vi den danske fangst til 8 og den amerikanske til 41, får vi en samlet fangst på 49 hval dette året, dvs. 13 færre enn Roys’ egen oppgave. Vi tør derfor regne 49 som en minimumsoppgave. For den danske fangstens vedkommende jfr. Berlingske Tidende 1867 4. feb., p. 2.
4 Den amerikanske fangsten utgjorde dette år 36 (Se Jarlsberg og Larvigs Amtstidende 1868, nr. 72) og den danske 14 hval (Kaptejnløitnant O. C. Hammer. En Livsskildring ved R. Hammer, 226).
5 Bergensposten 1868, Nr. 249.
6 Kaptejnløitnant O. C. Hammer, En Livsskildring, 23.
7 Op.cit., 2^5. — Jfr. A. Beaujon, Overzicht der Geschiedenis van de Nederlandsche Zeevisscherijen, Leiden 1885.
8 Jfr. anførte verk av A. Beaujon.
9 Oppgaven over Foyns fangst til og med 1867 samt for året 1872 hentet fra Ame Odd Johnsen, Svend Foyn og hans dagbok, 88.
10 Oppgavene over Foyns fangst fra 1868 og til og med 1871 hentet fra International Whaling Statistics XVI (Oslo 1942), 9.

På et tidspunkt da Foyn tross betydelige økonomiske offer og store anstrengelser førte en resultatløs og ytterst nedslående kamp med de sterke hval, ble det ved Island oppnådd relativt store fangster etter Roys’ metode. Foyn besøkte amerikanernes fangststasjon på Island i juli 1866 og det første han støtte på ved dette besøket, var: «… en americansk Dampbaad som havde fisket en Finhval . . .»80 Dette året ble det etter Roys’ metode fanget minst 49 og i 1867 5o finnhval. Selv fikk Foyn ingen hval i 1866 og bare én i det året som fulgte.

Foyn fikk på Island med egne øyne se at det virkelig gikk an å drive en relativt resultatrik fangst på finnhval. Meget kan tyde på at han gjorde denne erfaringen nettopp i et psykologisk viktig øyeblikk og at kjennskapet til det amerikanske tiltaket inspirerte ham til å føre kampen med de sterke hval fram til endelig seier.

References   [ + ]